Herold

Seks år etter at den forrige kommunereformen, som reduserte antall kommuner fra 428 til 356, blåser det igjen en strukturvind over landet. I regjeringas offisielle dokumenter heter det fortsatt så fint at «det beste utgangspunktet for å bygge en ny kommune er lokale ønsker og initiativ». Men når kommunalminister Bjørnar Skjæran (Ap) i flere medier de siste dagene har raslet med sabelen og innrømmer at han holder døra på gløtt for tvangssammenslåinger av økonomisk skakkjørte ROBEK-kommuner, vitner det om at alvoret for lengst har innhentet de fine ordene om frivillighet.

Regjeringas kommuneproposisjon for 2027 maler et bekmørkt bilde av fremtiden for mange små og usentrale kommuner. Befolkningen eldes i rekordfart, og andelen i yrkesaktiv alder stuper i distriktene. I en rapport fra Telemarksforsking anslås det en nedgang i arbeidsstyrken på heftige 26 prosent i de 108 minst sentrale kommunene fram mot 2050.

I 12 av disse kommunene vil antallet sysselsatte halveres. Da er ikke dette lenger bare et økonomisk problem, det handler om at kommunene går tom for folk til å levere lovpålagte velferdstjenester.

Det er i dette bildet trusselen om tvang er lagt på bordet. Generalistkommuneprinsippet som har vært bærebjelken i norsk forvaltning, som sier at alle kommuner uansett størrelse skal ha det samme ansvaret for innbyggernes velferd, er under massivt press. Regjeringa varsler nå at de utreder nye og svært sterke styringsvirkemidler rettet mot kommuner med langvarige og store styringsutfordringer. Målet er å gripe inn i kommuner som står i fare for å svikte innbyggerne i grunnleggende tjenester som helse og omsorg. Samtidig varsles det at ROBEK-ordningen skal forsterkes.

Vegen fra slik statlig overstyring og inn i en tvangssammenslåing virker ikke lenger å være veldig lang.

Statens tilnærming har inntil nå vært å by på gulrøtter for å oppnå det de kaller en aktiv politikk for større kommuner. Regjeringa lover nå at de økonomiske virkemidlene for frivillig sammenslåing skal bli enklere, mer standardiserte og forutsigbare fra og med statsbudsjettet neste år.

Men statlige gulrøtter og oppfordringer er sjelden nok når lokaldemokratisk stolthet og kommunevåpen står på spill. Mange steder oppleves samarbeid og sammenslåing som krevende fordi politikerne frykter tap av arbeidsplasser og lokal makt. Når kommunalministeren nå lufter muligheten for tvang for de mest kriserammede kommunene, er det en erkjennelse av at en kamp for kommunegrenser ikke kan trumfe de eldres rett til forsvarlig helsehjelp og barnas rett til en god skole.

En ny runde med kommunesammenslåinger kan tvinge seg fram av seg selv, hvis dagens regjering får det som den vil. Om det skal skje gjennom lokal, frivillig fornuft eller om staten tar fram tvangstrøya, er mye opp til lokalpolitikerne selv å avgjøre.

Den seks år lange pausen er definitivt over, og det med Ap i regjeringskontorene.