Herold

Fagforbundet Sykehuset Østfold ønsker å belyse de nye retningslinjene for kompetanse og beholde tillegg for sykepleiere ved Sykehuset Østfold.

Det er positivt at arbeidsgiver ønsker å satse på kompetanse, fagutvikling og det å beholde ansatte i klinisk arbeid over tid. Tiltak som skal bidra til stabilitet, erfaring, kompetansebevaring og gode pasientforløp er viktige og nødvendige for sykehuset.

Samtidig oppleves det direkte bakvendt at ordningen avgrenses til «sykepleiere», særlig i avdelinger hvor det finnes vernepleiere og sykepleiere med samme oppgaver, det samme ansvaret og de samme kliniske funksjonene.

I psykisk helsevern jobber vernepleiere og sykepleiere side om side. Vernepleiere og sykepleiere deltar i samme miljøterapeutiske arbeid, observasjon, dokumentasjon, vurdering av risiko, samhandling, administrering av medikamenter og oppfølgning i pasientforløp. Belastningen, ansvaret og forventningene i det daglige arbeidet er direkte sammenlignbare.

Mange opplever derfor at begrunnelsene arbeidsgiver bruker i retningslinjene – som behov for kompetansebevaring, pasientsikkerhet, erfaring og stabilitet er lite treffende når arbeidsgiver velger å avgrense denne ordningen til kun en profesjon.

Når retningslinjene fra arbeidsgiver samtidig beskriver ordningen som «rettferdig» og «transparent», blir det vanskelig å forstå hvorfor ansatte som utfører samme klinisk arbeid og som står i de samme belastningene ikke omfattes av ordningen.

Det gjelder særlig delen av ordningen som skal anerkjenne lang erfaring i døgnområdene. Vi alle står over tid i de samme krevende kliniske situasjonene og bidrar på samme måte til kontinuitet, stabilitet og kvalitet i pasientbehandlingen, men gis likevel ingen tilsvarende anerkjennelse gjennom ordningen.

Satt på spissen: Burde en sykepleier få høyere lønn for samme trusler og vold?

Det oppleves derfor urimelig at vernepleiere holdes utenfor tiltak som begrunnes med behov for kompetansebevaring, stabilitet, erfaring og pasientsikkerhet – spesielt i psykisk helsevern, hvor profesjonene arbeider tett og hvor forskjellen i faktisk klinisk arbeid er fraværende.

Det sender også et uheldig signal når én profesjon systematisk løftes frem økonomisk og strukturelt, mens andre profesjoner med samme funksjoner ikke omfattes. Over tid bidrar dette til økende profesjonsbetinget lønnsskjevhet og opplevelse av manglende likestilling mellom yrkesgrupper som arbeider tett sammen i samme kliniske miljø.

Denne typen prioriteringer risikerer også å skape frustrasjon, svekket fellesskap og større polarisering mellom profesjoner i arbeidsmiljøene. Det er særlig uheldig i psykisk helsevern, hvor tverrfaglighet, gjensidig respekt og likeverdig samarbeid er avgjørende for kvaliteten på behandlingen.

Vi er avhengige av hverandres kompetanse og fungerer ikke uten det tverrfaglige samarbeidet. I psykisk helsevern er det en stor fellesforståelse for at vi har behov for tverrfaglig samarbeid og ikke et hierarki. Vi fungerer ikke uten hverandre.

Hentet fra Etikk i Helse Sør-Øst: «Retningslinjer, regelverk og samarbeidsavtaler har sitt utspring i allmenngyldige etiske verdier og normer som for eksempel rettferdighet, lojalitet, ærlighet, pålitelighet, sannferdighet og at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet og er bygget på Helse Sør-Østs visjon og verdier.»

Hentet fra handlingsplanen til SØ LIU:

«For SØ handler likestilling og mangfold om å ivareta medarbeiderne og deres kompetanse på en god måte, samt å tiltrekke seg og beholde de mest kompetente medarbeiderne. Det arbeides kontinuerlig med dette.»

Når sykehuset legger frem tiltak for å beholde sykepleiere med deres egne påstander om likestilling friskt i minnet ønsker Fagforbundet og stille spørsmål om det faktisk har en større prioritet og kun beholde sykepleiere, fremfor andre yrkesgrupper?

Alle ansatte har en betydning, og Fagforbundet vil tørre og påstå at alle som jobber på gulvet sørger for at sykehuset kan driftes til det beste for pasientene. Vi trenger hverandre, men også andre yrkesgrupper fortjener mer enn bare noen ekstra klapp.

Fagforbundet mener derfor det er viktig at arbeidsgiver i større grad vurderer faktisk klinisk funksjon og ansvar, fremfor profesjonstittel alene, når slike tiltak utvikles.

Dersom hensikten er å beholde kompetanse og styrke pasientbehandlingen, bør ordninger som dette i større grad inkludere ansatte som utfører tilsvarende arbeid i praksis.

Det er naturligvis også andre yrkesgrupper som kan oppleve å bli stående utenfor slike ordninger, men her ønsker Fagforbundet særlig å rette fokus mot vernepleiere fordi forskjellen i arbeidsoppgaver, belastning og klinisk ansvar sammenlignet med sykepleiere i psykisk helsevern er direkte sammenlignbart (ingen nevnt, ingen glemt).

Det burde være en selvfølge at ansatte som står i de samme belastningene, truslene, ansvaret og pasientnære utfordringene også gis tilsvarende mulighet for anerkjennelse og lønnsmessig uttelling.

Fagforbundet håper derfor disse perspektivene tas med i evalueringen av ordningen, og i det videre arbeidet med kompetanse-, rekrutterings- og stabilitetstiltak ved sykehuset, slik at fremtidige ordninger i større grad baseres på funksjon, ansvar og faktisk klinisk arbeid – ikke kun profesjonstittel og stillingskode.

Fleksibilitet må være gjensidig – og bærekraftig