Herold

Signe ble født i 1930 på gården Helgeland og var yngst av 4 søsken. Navnet Antonie fikk hun etter sin fars søster og etter sin oldemor Antonie Bolette Krohn, gift Legaard. Oldemor Antonie spilte piano hele sitt liv, også i sin alderdom hvor hun var blind. Det var Signe opptatt av og snakket om det i familisammenhenger, selv om hun selv var født flere år etter oldemorens død.

Signe arvet musikertalentet. Det startet tidlig i barneårene og utviklet seg raskt i ungdomsårene. Signe hadde pågangsmot og framdrift. I 1953 tok hun eksamen som pianolærer og året etter var hun ferdig på musikkonservatoriet i Oslo og bestod organisteksamen.

På konservatoriet hadde hun komponist og domorganist ved Oslo domkirke, Arild Sandvold, som lærer. Han tok godt vare på sin elev og forstod både hennes talent og hennes nervøsitet. Han sørget for at hun fikk spille på de største orglene i Norge, både i Oslo domkirke og Bergen domkirke. «Sandvold var snill mot meg,» sa Signe, «han tok meg med og lot meg spille».

Signe hadde også et studieår i Wien. Hun ble den nyinnvidde Holekjerkas organist. En dag kom hun på Stadum skole og inviterte oss barna til å være med i kor. Det blei vi, og Stadum barnekor startet. Seinere blei det Røyse skolekor og Vik skolekor. Høsten 1967 startet Signe Hole kirkekor med 8 ganske unge sangere, det var to på hver stemme. Kirkekoret vokste år for år, det var trivelige øvelser og spennende opptredener.

Mai 1984 ble et høydepunkt for koret. Som del av kulturdagene i Hole dette året, ble det holdt en historisk markering på Storøya. Et høydepunkt i markeringen var Hole kirkekor som kom i prosesjon i selvsydde munkekapper og framførte gregorianske sanger.

Dette ble starten på en lang periode med historiske spill i Hole hvor kirkekoret, Signe og mange av sangerne der var drivkraften. I 1990 skulle Signe feire sin 60-årsdag. Det var tydelig lang tid i forveien at hun skulle slå på stortromma. Hun ville invitere familie, kor og venner til fest på Sundøya. På en øvelse sa Signe at det hadde vært morsomt om vi kunne danse menuett på jebussen hennes, «for når mamma var ung jente på Øst-Modum så danset de menuett».

Og Signe kjente en dansmester i Oslo som hette Reidar Varme. En vakker høstdag i 1989 kom han til Vik skole iført røde dansestøvler og hvitt hår. Han var en gammel mann – men danse kunne han. Hole kirkekor lærte både menuett og kvadrilje, fransese og pavane med gaiard. Den helgen fikk Hole kirkekor egen dansegruppe. Vi ble dyktige og opptrådte ikke bare på Signes fantastiske 60-feiring. Vi opptrådte på Moe-spel på Moe gård, vi opptrådte på lille scene Oslo konserthus, og vi opptrådte på Strømmen storsenter og tjente 5000 kr. På en kulturmarkering i Hole herredshus sang kirkekoret Wiener-nusikk, damene i turkis «Wienerskjørt» og hvite bluser, kirkekorets dansegruppe danset menuet iført rokokkoko-kostymer.

Signe var glad i musikk, sang, dans, historie, dra på tur, finne på ting, få folk med seg. Hun hadde pågangsmot, hun var blid og hyggelig og husket mennesker, både små og store. Alt dette opplevde vi i korene. Og vi tok det med oss inn i våre liv.

Det var mange i Hole som følte vemod da Signe etter 40 år avsluttet sin karriere som organist og kordirigent. Men som pensjonist levde hun et aktivt musikerliv. Hun fikk hun mer tid til å arbeide med lokal historie. Hun tok vare vare på gamle instrumenter, og hun fikk utgitt noen skrifter ut i fra sin store slekt i Hole som er meget interessante.

På et tidspunkt merket Signe at hun glemte mange ting, og det økte på. Legen hennes forklarte at det skjedde noe med hjernen hennes. Signe forklarte oss at hun hadde fått «noen små hull i hjernen». Men hun hilste på og kjente igjen mennesker, slik hun alltid hadde vært god til.

Det gikk en god tid, men så måtte hun flytte inn på Sundjordet for å bli tatt vare på. Hun flyttet inn med piano og godt humør. Spilte og sang og var med på aktiviteter. Lenge kjente hun igjen de fleste, men sammenhengende samtaler ble vanskeligere. Nå har det gått mange år og etter å ha fylt 96 år sloknet et langt og rikt liv.

Det var kraftig sang i Holekjerka på bisettelsen hennes. Familie og venner og mange gamle korsangere var møtt opp for å vise takknemlighet overfor et menneske som hadde gitt dem så mye.

En siste hilsen fra Frithjof Rudstaden.