Baklengs inn i framtida: Skal staten bestemme hvordan vi forteller historiene fra Vestoppland?
Som redaktÞr i Oppland Arbeiderblad brenner jeg for Ä dokumentere livet i Vestoppland. Enten det er den kritiske granskningen av kommunebudsjettene, den hjerteskjÊrende reportasjen om en lokal skjebne, eller den umiddelbare dekningen av en trafikkulykke pÄ riksvei 4 er mÄlet det samme. I strategien vÄr er det formulert slik: Vi er tett pÄ Vestoppland for Ä sette dagsorden og gi folk noe Ä snakke om.
Akkurat nÄ fÞles det som om vi lÞper et maraton med tunge lodd rundt beina. Loddene er det byrÄkrater i Skatteetaten som har delt ut.
Tellekantjournalistikk
Norsk mediepolitikk har i tiÄr vÊrt tuftet pÄ en grunntanke om at uavhengig journalistikk er en bÊrebjelke i demokratiet. Derfor har vi hatt momsfritak for aviser. Men i 2023 skjedde det noe. NÄ krever myndighetene at minst halvparten av en elektronisk avis mÄ bestÄ av tekst og bilder for Ä beholde fritaket.
Dette har fÞrt til en absurd situasjon. ByrÄkrater sitter nÄ med stoppeklokke og mÄler lesetid mot spilletid pÄ video. Schibsted sitter med et brev fra Skatteetaten som mener VG kan vÊre momspliktig for Ärene fra 2020 til 2024. Regningen kan komme pÄ en halv milliard kroner. Det er starten pÄ noe som i neste omgang kan ramme resten av avisene i Norge, ogsÄ OA.
Hvis vi i OA lager en grundig videodokumentar som fenger leserne «for lenge», risikerer vi en Þkonomisk straff i form av millionregning i moms. Vi blir tvunget til Ä vurdere journalistiske prioriteringer ut fra hva Skatteetaten Þnsker, ikke hva dere lesere faktisk foretrekker.
Som redaktĂžrkollega i Nettavisen, Alexandra Beverfjord skriver: Arbeiderpartiet fĂžrer en mediepolitikk som gir kunstig Ă„ndedrett til aviser som ikke digitaliserer seg â og sender momskrav til de som gjĂžr det. Og Amedias konsernsjef, Anders Opdahl, krever at redaktĂžrstyrt journalistikk mĂ„ behandles likt, uavhengig av om det leses, lyttes til eller ses.
Framtida velger ikke papir
Denne saken handler om mer enn bare regnskap; den handler om framtiden for lokaljournalistikken. Jeg ser det hjemme hver eneste dag. NÄr mine barn skal orientere seg i verden, gjÞr de det sjelden gjennom tekst og bilder. For dem er video og podkast de mest naturlige formatene for Ä tilegne seg informasjon.
Dersom vi i Oppland Arbeiderblad skal klare Ä nÄ neste generasjon i Vestoppland, mÄ vi fÄ lov til Ä utvikle oss. Vi mÄ kunne sende direkte fra en lokal fotballkamp eller lage podkastserier om lokalhistorie uten Ä bli straffet Þkonomisk. Hvis vi tvinges til Ä primÊrt servere innholdet vÄrt som tekst fordi det er «tryggest» momsmessig, melder vi oss ut av kampen om de unge lesernes oppmerksomhet. Da overlater vi den arenaen til globale techgiganter som Google og Meta.
En bĂžnn til politikerne
Vi kan ikke ha en statlig overredaktÞr som sitter og vurderer hvilke formater som er verdige. Det er mitt privilegium som redaktÞr Ä bestemme hvordan vi best forteller de viktige historiene fra distriktet vÄrt.
Det er et paradoks at vi straffes for Ä digitalisere oss. Mens NRK kan boltre seg fritt pÄ alle plattformer med full finansiering, mÄ vi i lokalavisene kjempe mot et byrÄkrati som vil ha oss til Ä gÄ baklengs inn i framtiden.
KjÊre politikere: Dere har tidligere stÄtt opp for en mediepolitikk som er kÄret til verdens beste. Det er pÄ tide Ä fikse dette arbeidsuhellet fÞr det kveler innovasjonen i lokalavisene. La oss fÄ fortelle historiene fra Vestoppland pÄ den mÄten framtidas lesere faktisk vil ha dem.