Herold

I likhet med FIFAs fotball-VM blir EBUs Eurovision framstilt som et fristed fra politikkens verden. Man kunne kanskje ønske at dette var en realitet. Men at publikum først og fremst ser underholdning, utelukker ikke at politikken alltid har vært til stede.

Dette har både en nasjonal og en internasjonal politisk side. Å være en vellykket vert eller at ens egne representanter gjør det bra, skaper stolthet og samhørighet på hjemmebane. Det bidrar til nasjonsbygging: å skapeen felles identitet som holder stater sammen og gjør at folket stiller seg bak staten utad.

Artister i Eurovision og spillere i fotball-VM, så vel som vertsland og publikum, tar del i det som i praksis også er en konkurranse mellom stater. For statene er slike arrangementer arenaer for makt- og omdømmebygging.

Et realistisk perspektiv vektlegger hard makt i et geopolitisk spill mellom stater. Hard makt er bruk av tvangsmidler som krig og økonomiske sanksjoner, eller trusler om å bruke dem, for å tjene staters egeninteresser. Det har vi sett stadig mer av de siste årene, ikke minst i Midtøsten og Ukraina.

Stater har også behov for å bygge opp myk makt for å tjene sine langsiktige interesser. Det vil si at de oppfattes som å stå for noe attraktivt og verdifullt, noe som kan være spesielt viktig for småstater som har lite hard makt å fare med.

Men stater som bruker hard makt i stort omfang har også behov for å rettferdiggjøre det. De må skape og spre en fortelling om seg selv og sin internasjonale rolle som framstår som troverdig.

Eurovision og fotball-VM blir scener for å presentere slike fortellinger som kan fremme myk makt utad og være nasjonsbyggende innad. Internasjonalt er de redskap i staters offentlige diplomatisom kan brukes på mer eller mindre dyktig vis.

Faren er at omverdenen oppfatter fortellingen som lite troverdig, hyklersk eller ren løgn. Resultatet kan dermed bli det motsatte av det staten ønsker; tap av myk makt.

Arrangørorganisasjonene EBU og FIFA er også portvoktere som kan nekte stater adgang til scenen, eller fastlegge spillereglene. En viktig del av det geopolitiske spillet foregår derfor bak kulissene hos EBU og FIFA.

Konfliktene rundt Eurovision 2026 anskueliggjør dette på ekstremt vis. Utestengelsen av Russland i 2022 etter fullskala-krigen mot Ukraina var en politisk beslutning tatt av EBU.

Etter Gaza-krigenhar Israels deltakelse utløst protester og krav om utestengelse fra andre stater, organisasjoner og sivilsamfunnsaktører. Men EBU har vegret seg for å ta en tilsvarende beslutning, og Israel har fortsatt full tilgang til scenen. Også det å la være å beslutte er en politisk handling, selv om EBU tviholder på at konkurransen er upolitisk.

Eurovision er ikke bare en sangkonkurranse. Stater søker myk makt gjennom den scenen EBU tilbyr for offentlig diplomati. Her kan de også forsøke å hvitvaske seg fra anklager om bruk av hard makt som er vanskelig å rettferdiggjøre. Fra fotballens verden kjenner vi begrepet sportsvasking. I dette tilfellet kan det handle om geopolitisk låtvasking.