Herold

At AUF-leder Gaute Børstad Skjervø og Høyres Arina Aamir må gå med voldsalarm i Norge i 2026, bør få alle varsellamper til å blinke. Hets og trusler rammer også andre ungdomspolitikere. Både KrFU-lederen, lederen i Rød Ungdom og FpUs tidligere leder har fortalt at de har vært utsatt for grove trusler.

Vi kan ikke akseptere at hets, trusler og grove personangrep blir en del av prisen for å engasjere seg politisk.

Forrige uke skrev Ken André Ottesen kronikken «Jeg er så lei!» etter å ha lest kommentarfelt fulle av hets og trusler mot AUF-lederen. Han setter ord på noe mange av oss har kjent på lenge. Tonen i samfunnsdebatten er i ferd med å bli farligere. Ikke bare for enkeltmennesker, men for demokratiet vårt.

For dette handler ikke lenger bare om harde ord eller tøffe debatter. Det handler om en utvikling der politikere og samfunnsdebattanter møtes med hat, grove personangrep og anklager som ingen ville sagt ansikt til ansikt.

Det skjer nasjonalt. Og det skjer lokalt.

Det jeg har opplevd er ingenting sammenlignet med det Gaute Børstad Skjervø står i. Men også på lokalt nivå ser vi hvordan kommentarfelt og sosiale medier blir hardere og mer ufine. Nylig måtte en lokalavis stenge et kommentarfelt etter hets rettet mot meg. I løpet av noen raske tastetrykk ble jeg omtalt som både «lystløgner», «korrupt» og «landsmorder».

Det er ikke politisk debatt. Det er en utvikling vi ikke kan akseptere.

Noe av det jeg stusser mest over, er at hetsen også kommer fra folk jeg kjenner. Folk fra samme bygd. Folk jeg møter på butikken. Men de sier aldri det samme ansikt til ansikt.

Et par ganger har jeg valgt å kontakte personer som har skrevet grove ting om meg. Folk jeg kjenner. Ikke for å ta igjen, men for å spørre hvorfor. Det har endt med beklagelser og sletting av innlegg. Det sier kanskje noe om hvor mye lettere det er å slenge ut grove anklager bak et tastatur enn å si det direkte.

Som folkevalgte skal vi tåle mye. Det er en del av oppdraget. Vi skal tåle kritikk, sterke meninger og tøffe debatter.

Men vi kan ikke akseptere at hets og personangrep blir normalen.

Hvis vi lar dette passere i stillhet, flytter vi grensene litt for hver dag. Det som tidligere var utenkelig, blir gradvis normalt. Og det er nettopp det som gjør denne utviklingen så farlig.

Neste år er det kommune- og fylkestingsvalg. Over hele landet jobber partiene nå med å finne folk som vil stille opp for lokalsamfunnene sine. Folk som vil bruke tid på skole, eldreomsorg, næringsliv og frivillighet.

Jeg er oppriktig bekymret.

For jeg møter stadig flere som sier at de ikke ønsker å utsette seg selv eller familien sin for den typen hets som nå preger deler av samfunnsdebatten.

Det forstår jeg.

Og nettopp derfor er dette blitt et demokratisk problem. Hvis vanlige folk ikke lenger tør å engasjere seg politisk, taper vi noe langt større enn en debatt i et kommentarfelt. Da taper demokratiet.

Hver enkelt av oss må bli flinkere til å si ifra når kommentarfelt flyter over av hets og personangrep, og la være å dele og heie fram innhold som gjør mennesker til fiender. Mediene må tørre å moderere debatter som sporer av, og teknologiselskapene kan ikke fortsette å tjene penger på algoritmer som belønner sinne og konflikt. Partiene må være tydelige på hvilke grenser som gjelder, også i egne kommentarfelt og blant egne støttespillere.

For ytringsfrihet betyr ikke at alt er greit. Vi må kunne være dypt uenige uten å gjøre hverandre til fiender.

Det viktigste vi kan gjøre nå, er kanskje å gjenreise noen enkle grenser i samfunnsdebatten. Minne hverandre på at det finnes et menneske bak politikeren, kommentaren og profilbildet. Og aldri la hat og trusler bli noe vi bare venner oss til.