Demokratiet trenger kritiske innbyggere. Men det trenger også mennesker som fortsatt orker å være politikere.

Klart de skal parkere «gratis»

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Det er viktig å stille kritiske spørsmål til politikerne våre. Det er ikke bare legitimt, men helt nødvendig. Historiene om pendlerboliger, reiseregninger og kreative ordninger på nasjonalt nivå har vist oss hvorfor offentligheten må se makta i kortene. Tillit kommer ikke av seg selv. Den må fortjenes.

Men samtidig må vi også være i stand til å skille mellom alvorlige overtramp og saker som først og fremst trigger irritasjon og symbolske følelser av forskjellsbehandling. Debatten om «gratis» parkering for politikere i Harstad havner et sted i den siste kategorien.

Ja, det er til å forstå at folk reagerer når parkering i sentrum koster stadig mer. Mange arbeidstakere kjenner på frustrasjonen hver eneste dag. Noen parkerer langt unna jobb for å spare penger. Andre betaler summer de mener er urimelige bare for å komme seg på arbeid. Da er det selvsagt lett å heve øyenbrynene når politikere får dekket parkering i forbindelse med møter. Men akkurat her tror jeg vi skal passe oss litt. For det første er dette ikke en eller annen hemmelig gullkantet ordning som politikerne i Harstad har funnet på for seg selv. Det er hjemlet i kommuneloven at folkevalgte skal få dekket utgifter de påføres gjennom vervet sitt. Det handler ikke om privilegier, men om et ganske grunnleggende prinsipp: Folk skal ikke tape penger på å delta i demokratiet.

Slik fungerer samfunnet ellers også. Når vanlige arbeidstakere må bruke egen bil i jobbsammenheng, kjøre til møter eller påføres andre kostnader gjennom jobben sin, er det den mest naturlige saken i verden å sende inn reiseregning til arbeidsgiver. Ingen reagerer nevneverdig på det. Det anses som sunn fornuft. Hvorfor skal det være annerledes for politikere? Det betyr ikke at politikere skal skjermes fra kritikk. Tvert imot. Når noen misbruker ordninger eller forsøker å tøye regelverket til egen fordel, skal de tas hardt i ørene. Det er en del av samfunnskontrakten. Politikere forvalter både makt og fellesskapets penger, og derfor må terskelen for kritiske spørsmål være lav.

For det er noe i tiden som bekymrer mer og mer. Politikerforakten vokser. Ikke nødvendigvis i de redaktørstyrte mediene, men i kommentarfeltene, på Facebook og i den evige strømmen av korte, bastante konklusjoner. Der framstilles politikere stadig oftere som late, grådige eller virkelighetsfjerne mennesker som først og fremst er ute etter fordeler til seg selv. Det er en farlig utvikling.

For sannheten er jo at de aller fleste lokalpolitikere ikke blir rike på vervene sine. Mange bruker kvelder, helger og fritid på møter, saksbunker og vanskelige beslutninger som svært få andre gidder å ta ansvar for. De står i et konstant krysspress mellom innbyggere, parti, administrasjon og sosiale medier. Og uansett hva de vedtar, vil noen mene de er idioter. Likevel stiller de opp.

Det betyr ikke at de skal fredes. Men det betyr kanskje at vi skal være litt varsomme med hvilke saker vi gjør til symboler på politisk forfall. For hvis enhver liten godtgjørelse, praktisk ordning eller lovregulert refusjon skal fremstilles som et tegn på arroganse og maktmisbruk, risikerer vi å bidra til noe langt mer alvorlig enn parkeringsdebatter. Vi risikerer å gjøre politikken enda mindre attraktiv for vanlige folk. Og da sitter vi til slutt igjen med et demokrati der stadig færre ønsker å ta belastningen ved å engasjere seg.

Det hadde værten langt større regning å betale enn noen parkeringsplass i sentrum.