Herold

Jeg blir ofte forundret over manglende innsikt i helt grunnleggende forhold i samfunnet vårt.

Mye har endret seg de siste årene: holdninger, levemåter, tid, sosial kontakt og vår avhengighet av teknologi. Samtidig virker det som noe av den kunnskapen vi faktisk trenger i livet, er blitt svekket. Tiden vi hadde til hverandre er redusert og robustheten hos mange synes å være mindre enn før. Ikke all utvikling har gått i riktig retning.

Debatten om aldersgrense for sosiale medier illustrerer noe av dette. Den har flere sider, men det viktigste er ikke selve aldersgrensen. Det avgjørende er hvordan barn følges opp i møte med teknologi og nettilgang. Sosiale medier og algoritmer påvirker oss mer enn vi liker å tro.

Mange – både unge og voksne – klarer seg fortsatt godt. Men en økende gruppe gjør ikke det, og det bør bekymre oss.

Vi ser at mange eldre strever med å mestre et stadig mer digitalisert samfunn. Vi bør være varsomme med en ukritisk satsing på såkalt «velferdsteknologi». Når grunnleggende funksjoner automatiseres, mister vi noe av egen mestring. Teknologien gjør en del oppgaver enklere for oss, men kan også gjøre oss mer passive. Kunnskap fester seg dårligere når alt går raskt og overflatisk.

I skolen blir dette tydelig. Oppgaver med ferdige svaralternativer inviterer til gjetning heller enn forståelse. Elevene svarer raskt, sjekker fasit og går videre. Læringen blir tynn.

I skolen har digitale verktøy også fått en plass som kan være for dominerende. De er nyttige hjelpemidler – men de er nettopp det: hjelpemidler. Det er vi som skal styre dem, ikke omvendt.

Barn og unge må lære og forstå dette. De må også forstå noe av kunnskapen bak teknologien, slik at de kan klare seg når den svikter. For det gjør den – stadig vekk.

Det er også slik at rundt 100 lærerstillinger er forsvunnet i Askerskolen siden 2020.

Skolebibliotekarer, tilsynsvakter og rådgivere kuttes, og renholdet reduseres.

Når selv grunnleggende systemer svikter, som når togtrafikken stadig stopper opp eller sikkerheten rundt Bank-ID utfordres, er det grunn til å spørre hva vi egentlig har skapt. Hvor robuste er egentlig dagens teknologi og datastyrte systemer?

I hverdagen møter vi ofte teknologi som virker lite gjennomtenkt for brukerne. I biler, apper og banksystemer bombarderes vi av varsler, innlogginger og bekreftelser. Det er ment å gjøre det enklere og tryggere for oss, men oppleves ofte motsatt. Frustrasjonen øker.

Hvor kommer så de dårlige holdningene fra, som jeg er inne på – med bl.a. likegyldighet overfor regler og andre mennesker? Ligger årsakene i hjemmet, i skolen, eller i et samfunn der tempo, frihet og teknologi styrer stadig mer? Svaret er trolig sammensatt og krever vilje og innsats fra oss for å gjøre noe med det.

Alt var ikke bedre før. Men noe som faktisk var bra, har vi mistet. Kanskje særlig styringen over eget liv – og tiden.

Vi lever i en travel verden med stadig mindre tid. Mange haster gjennom dagene for å rekke mest mulig. Vi tror vi har fått mer frihet, men har vi egentlig det?

Vi må ta tilbake noe av det vi har mistet, mens vi enda husker hva det var. Ikke minst tiden. Som jeg ser det, må vi ta tilbake en litt mer naturlig måte å leve våre liv på som mennesker.

I helsevesenet ser vi tydelig hva som skjer når tiden forsvinner. For lite tid til hver pasient handler ikke bare om ressurser, men om holdninger og prioriteringer – og om hvordan vi gradvis drives inn i en utvikling vi egentlig ikke ønsker.