Herold

Det som er vondt i ungdomstiden er ikke alltid følelsene i seg selv, men følelsen av å stå alene.

Akkurat nå går mange ungdommer inn i en tid der følelsene ofte blir sterkere, relasjoner mer sårbare og ensomheten vanskeligere å skjule.

I en hverdag preget av konstant sammenligning og eksponering, er det lett å undervurdere hvor intenst det som skjer i ungdomsårene faktisk oppleves.

Altoverskyggende

For voksne kan det virke som små hendelser. For ungdom kan det føles altoverskyggende. Jeg husker selv hvordan det var.

Hjertesorgen: Rå, intens og uforståelig. Jeg var 17 år og satt alene på rommet mitt i kjelleretasjen. Det var mørkt ute og inne. Stille i huset. Hjertesmerten var uutholdelig, hikstingen overveldende. Men ingen hjemme måtte høre det. Jeg gråt heller til mine venner.

De gjorde så godt de kunne for meg. Lyttet, ga råd. og prøvde å forstå. Men vi var like gamle. Like uerfarne. Og kanskje like forvirret alle sammen. Støtten lindret smerten, men den hjalp meg ikke å forstå det jeg sto i.

Trenger du noen å snakke med?

Vond forvirring

Noen opplevelser trenger mer enn gjenkjennelse. De trenger noen som kan stå i det sammen med deg, uten å bli dratt med.

I dag, som psykolog og pappa til barn som en dag blir tenåringer, forstår jeg at det ikke bare handlet om kjærlighetssorg. Det handlet om å stå i noe som ikke ga mening. Om forvirring, usikkerhet og den typen psykologisk smerte som gjør fysisk vondt.

I psykologien vet vi at ungdomstiden er en fase der evnen til å forstå seg selv og andre er i utvikling. Når relasjoner plutselig endrer seg eller forsvinner, utfordrer det ikke bare følelsene, men også forståelsen av hva som skjer.

Smerten er tung, men å tåle den i stillhet er tyngre.

Dette er ikke bare enkeltopplevelser. Det er erfaringer som setter spor – og som former hvordan en hel generasjon lærer å forstå følelser, relasjoner og seg selv.

Lukkede dører

Som barn tilpasser vi oss de rommene som finnes. Vi lærer hva som kan sies, og hva som må holdes for seg selv. Over tid kan dette bli en strategi: at det som gjør mest vondt, håndteres alene.

Ikke fordi vi vil, men fordi vi ikke vet hvor vi skal gå med det.

Når sterke følelser ikke blir møtt og satt ord på, blir de vanskeligere å forstå og håndtere. De blir værende som uro. Som uavklarte opplevelser. Som noe man stadig vender tilbake til uten helt å få tak på.

Som psykolog møter jeg voksne som fortsatt strever med nettopp dette. Ikke nødvendigvis fordi det som skjedde var så ekstraordinært, men fordi de manglet noen som kunne hjelpe dem å forstå det de sto i.

Dette starter sjelden i voksen alder. Det starter i ungdommens stillhet.

Nye rom

Det gjelder mange familier, også i flerkulturelle hjem. Ikke fordi foreldre ikke bryr seg, men fordi noen temaer ikke har hatt en naturlig plass, enten fordi det ikke finnes et språk eller aksept for dem.

Men når det ikke finnes plass, betyr det ikke at følelsene forsvinner. Det betyr bare at ungdom blir stående alene. Og det er her ansvaret vårt begynner.

For nå er vi voksne. Mange av oss er foreldre. Snart sitter kanskje våre egne barn på rommet sitt. Forvirret. Usikre. Med følelser de ikke helt forstår.

Og kanskje prøver de også å ikke lage lyd. Spørsmålet er: hva gjør vi da?

Bli et anker

I møte med ungdom i smerte er det lett å gå for raskt til løsninger.

«Det går over.» «Du finner en ny.»

Eller «skal vi dra til foreldrene hennes for å be om hennes hånd?» – som faren min spurte meg, da jeg var 17 og allerede knust.

Foreldre ønsker å hjelpe. Gjøre det lettere. Men når vi skynder oss videre, risikerer vi å gjøre noe annet: Vi lar ungdom stå alene i det som ikke gir mening.

De trenger ikke først og fremst svar. De trenger hjelp til å forstå, og det kan begynne i det små.

At vi setter oss ned, uten telefonen. At vi tåler stillheten litt lenger enn det som er komfortabelt. At vi ikke gir opp når de sier «det går bra», hvis vi ser at det ikke gjør det.

At vi stiller åpne spørsmål: «Hva var det som gjorde dette så vanskelig?» «Hva tenker du mest på akkurat nå?» «Er det noe ved dette som ikke gir mening for deg?»

Andre ganger handler det om å sette ord på det de selv ikke klarer: «Det høres ut som du både er lei deg og forvirret.» «Kanskje det er vanskelig fordi det ikke var noe tydelig slutt?» «Det gir mening at dette tar plass.»

Og bli der og bare tåle det sammen med dem.

Erfaring for livet

For mange voksne er dette uvant. Enten fordi vi aldri ble møtt slik selv eller fordi vi er opplært til å fikse og rydde opp.

Men i møte med ungdom i slike situasjoner er det ofte viktigere å regulere enn å løse. Det betyr å være rolig når de ikke er det. Å tåle følelsen uten å bli overveldet selv. Å vise, gjennom måten vi er på, at dette går an å stå i.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=92216

Hvis vi ikke klarer dette, er ikke konsekvensen bare at ungdom har det vondt der og da. Konsekvensen er at de lærer noe grunnleggende:

At det mest forvirrende og smertefulle i livet må håndteres alene. At det ikke finnes et sted å gå med det som ikke gir mening.

Og det er en lærdom som senere i livet kan gjøre det vanskeligere å sette ord på egne følelser, be om hjelp og finne trygghet i relasjoner.

Derfor må vi slutte å behandle slike erfaringer som noe som bør ties i hjel. Forvirring, usikkerhet og følelsesmessig smerte er ikke tegn på å ha gjort noe galt. Det er en del av det å utvikle seg som menneske.

Å gi språk og rom for dette, er ikke å gjøre det større enn det er. Det er å gjøre det mulig å komme gjennom det.

Vi kan ikke beskytte barna våre mot det som gjør vondt. Men vi kan sørge for at de ikke står alene i det.