Herold

Bildene fra Gaza har rystet verden. Knuste bygninger, døde barn, desperate familier og et samfunn i ruiner har skapt en bølge av moralsk indignasjon gjennom store deler av Vesten. Reaksjonene er forståelige. Sivile lidelser i et slikt omfang gjør inntrykk på ethvert menneske med samvittighet.

Likevel finnes det et spørsmål som svært sjelden stilles åpent i vestlig offentlighet:

Hva dersom deler av tragedien ikke bare er et resultat av brutal krigføring, men også inngår i en større ideologisk og geopolitisk strategi hvor Hamas, Houthis og aktører som Hezbollah fungerer som stedfortredere i Iran sitt langvarige konfliktforhold med Israel?

Kan det være at spørsmålet er så ubehagelig at det nettopp derfor forbigås og sjelden nevnes?

PER ARNE ISAKSEN, bio

Etter terrorangrepet 7. oktober 2023 var det åpenbart at Israel ville svare massivt. Det visste ikke bare Hamas. Det er vanskelig å forestille seg at ikke også Teheran forsto hvilke konsekvenser et angrep av denne typen ville utløse — både militært, regionalt og i møte med vestlig opinion.

Dermed oppstår et avgjørende spørsmål: Hva forventet Hamas og de regionale islamistiske maktsentrene som støtter organisasjonen faktisk ville følge av et slikt angrep?

I moderne konflikter utkjempes kriger ikke bare på slagmarken, men også gjennom bilder, symboler og opinion. I vestlige demokratier har sivile lidelser enorm politisk og emosjonell kraft. Bombede sykehus, døde barn og humanitære katastrofer påvirker opinionen umiddelbart — særlig i åpne samfunn hvor medier, aktivisme og politisk press raskt former den offentlige reaksjonen.

Det er nettopp i dette landskapet flere Hamas-ledere selv har formulert konflikten på måter som antyder at den israelske reaksjonen ikke bare var forventet, men også strategisk kalkulert.

Ghazi Hamad uttalte i intervju med Lebanese TV 24. oktober 2023 at Hamas ville gjenta angrep som 7. oktober «again and again» frem til Israel opphørte å eksistere. Uttalelsen ble internasjonalt omtalt nettopp fordi den tydelig signaliserte at konflikten ikke ble forstått som en begrenset militær operasjon, men som del av en langsiktig ideologisk kamp.

Mousa Abu Marzouk uttalte i intervju med Russia Today i oktober 2023 at Hamas’ tunnelsystemer primært var bygget for å beskytte organisasjonen selv, mens ansvaret for Gazas sivile befolkning lå hos FN og «okkupasjonen». Uttalelsen vakte sterk internasjonal oppmerksomhet fordi den ble oppfattet som et uttrykk for en konfliktlogikk hvor sivilbeskyttelse ikke nødvendigvis forstås innenfor samme rammer som i vestlig militær og politisk tenkning.

Hamas-charteret fra 1988 beskriver kampen mot Israel som en religiøs forpliktelse og inneholder formuleringer som knytter konflikten til en bredere islamsk og eskatologisk forståelsesramme. Selv om Hamas i 2017 publiserte et mer moderert politisk dokument, ble ikke målet om «frigjøring» av hele Palestina prinsipielt opphevet.

Flere forskningsmiljøer og sikkerhetspolitiske analyser — blant annet fra Center for Strategic and International Studies og Washington Institute for Near East Policy — har beskrevet Hamas som en sentral del av Irans regionale «motstandsakse», ofte omtalt som «Axis of Resistance», sammen med Hezbollah og Houthis. Analysene peker på langvarig støtte fra den iranske revolusjonsgarden (IRGC) i form av finansiering, våpenleveranser, trening og strategisk koordinering.

Dette er viktigfordi det peker mot en konfliktlogikk som moderne vestlige samfunn ofte har vanskelig for å forstå — nettopp fordi våre egne politiske og moralske rammer bygger på at sivile først og fremst skal beskyttes, ikke inngå som en kalkulert del av konfliktens strategiske dynamikk.

I moderne vestlig tenkning forventes staten primært å beskytte egne sivile og minimere tap. Men revolusjonære og religiøst ideologiske bevegelser har historisk ofte operert annerledes. Martyrdom, offer og langvarig lidelse kan forstås som meningsbærende og mobiliserende i seg selv.

Hamas’ ideologiske fundament kan heller ikke forstås isolert fra den bredere islamistiske og regionale konteksten. Bevegelsens charter fra 1988 beskrev kampen mot Israel som en religiøs forpliktelse, og selv senere modererende formuleringer har aldri opphevet målet om «frigjøring» av territoriet mellom Jordan-elven og Middelhavet. Slagord som «from the river to the sea» forstås i store deler av regionen ikke bare som politiske symboler, men som uttrykk for en konflikt hvor Israels eksistens i seg selv problematiseres.

En sentral del av denne konfliktlogikken er også avstanden mellom ideologisk lederskap og den sivile befolkningen som bærer krigens tyngste kostnader. Flere av Hamas’ mest kompromissløse uttalelser gjennom årene har kommet fra ledere som opererer utenfor Gaza, fra maktsentre som Doha og Tehran, langt fra ruinene og lidelsene den vanlige sivilbefolkningen lever midt i — og fra regionale islamistiske maktsentre hvor konflikten også inngår i en større ideologisk og geopolitisk kamp.

Flere internasjonale medierog analytikere har også pekt på at sentrale Hamas-ledere over tid har operert fra steder som Doha og Tehran, langt fra den sivile lidelsen inne i Gaza. Dette har reist spørsmål om forholdet mellom ideologisk lederskap, regional strategi og den humanitære kostnaden som bæres av Gazas befolkning.

Denne avstanden mellom ideologisk lederskap og sivil lidelse reiser et ubehagelig spørsmål:Hvem betaler egentlig prisen for den langvarige konflikten — og hvem forvalter den politiske gevinsten?

Her kolliderer også to forskjellige forståelser av konflikt og kompromiss.

I vestlig politisk tenkning bygger fred ofte på forhandlinger, territorielle kompromisser og gjensidig anerkjennelse. Men konflikter som samtidig bæres av religiøse absolutter, hellig geografi og eksistensiell identitet fungerer ikke nødvendigvis etter samme logikk. Jerusalem er ikke bare et spørsmål om grenser og administrasjon, men om hellighet, historie og legitim suverenitet.

Det er vanskelig å forhandle frem kompromisser mellom parter som opplever at de forsvarer noe absolutt — ikke bare politisk, men historisk, religiøst og eksistensielt.

Kanskje skyldes den vestlige blindsonen ikke bare politikk, men også forestillingsevne. For moderne sekulære samfunn har vanskelig for å forstå at ideologier og religiøse overbevisninger fortsatt kan mobilisere mennesker til å akseptere enorme lidelser over generasjoner.

I en vestlig bevissthetforbindes slike forestillinger ofte med antikken eller middelalderen — ikke med moderne geopolitikk. Nettopp derfor blir det også vanskelig å forstå konflikter hvor offer, martyrdom og hellig kamp fortsatt kan gis strategisk og eksistensiell mening.

Dersom sivile lidelser også får strategisk verdi i konflikten, blir tragedien enda mørkere. Da handler det ikke bare om brutal krigføring og militær asymmetri, men også om en konfliktlogikk hvor egne kvinner, barn og sivile i praksis blir en del av den større ideologiske og politiske kampen.

Nettopp dette er kanskje noe av det vanskeligste for moderne vestlige samfunn å ta inn over seg. For i vår forståelsesramme forbindes barns og siviles lidelse først og fremst med noe som skal forhindres for enhver pris — ikke med noe som samtidig kan få symbolkraft, mobiliserende verdi og strategisk betydning i en langvarig konflikt.

Dette betyr ikke at palestinske sivile er Hamas. Tvert imot har det også kommet rapporter om frustrasjon og protester mot Hamas inne i Gaza.

Internasjonale mediersom Reuters, AP og BBC har flere ganger rapportert om protester mot Hamas i områder som Beit Lahia og Khan Younis, særlig i perioder med stor sivil belastning, økonomisk kollaps og økende frustrasjon over krigens konsekvenser. Demonstrasjoner og offentlig kritikk av Hamas har i flere tilfeller blitt slått ned eller begrenset av organisasjonens sikkerhetsapparat.

Enkelte palestinere har åpent stilt spørsmål ved hvorfor sivile igjen må betale den høyeste prisen. Flere slike protester skal raskt ha blitt slått ned eller forsvunnet ut av offentligheten.

Denne delen av konflikten får langt mindre oppmerksomhet i Vesten. Kanskje fordi den kompliserer fortellingen mange ønsker å tro på: at Gaza kan forstås som en enkel historie med én aggressor og ett passivt offer.

Men Midtøsten-konflikten lar seg ikke redusere til et moralsk eventyr med ferdig fordelte roller. Den handler ikke bare om territorium og militærmakt, men også om ideologi, religion, symboler og ulike forståelser av offer og seier.

Israels handlingermå kunne kritiseres, også hardt. Demokratier må tåle gransking. Men dersom analysen stanser der, overser man samtidig hvordan ideologiske bevegelser kan bruke egen befolknings lidelse som drivstoff i en større politisk og religiøs kamp.

Og kanskje er det nettopp her den vestlige blindsonen ligger: Vi reagerer sterkt på lidelsen vi ser, men langt svakere på ideologiene som gjør lidelsen mulig — og i enkelte tilfeller strategisk nyttig.