«Geniet» får det ikke lett i Beijing
Det var ikke til å tro det som skjedde mellom USA og Kina i 1972. Men det vet muligens Trump fint lite om.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Onsdag kveld lander Donald Trump i Beijing. Siden han ikke leser bøker og mangler kunnskap om mange ting, vet han muligens fint lite om det som skjedde i 1972 – da Richard Nixon brøt isen og åpnet et nytt kapittel i forholdet mellom USA og Kina.
Det var ikke til å tro. En kjølig februardag for 54 år siden vandret en smilende Nixon inn i Maos arbeidsværelse og sa: «Herr formann! Historien har ført oss sammen. Spørsmålet er om vi, med våre ulike tenkemåter, kan gjøre et gjennombrudd som ikke bare vil tjene våre to land, men hele verden.»
«Grip timen, og grip dagen!», mumlet Mao, som var syk og svekket og nesten ikke klarte å snakke.
USA og Kina hadde lenge vært bitre fiender og uten diplomatiske forbindelser. Men nå satt de der, Mao og Nixon, i hver sin lenestol, og smilte til hverandre. Møtet varte i en knapp time. Dager senere ble de enige om et felleskommuniké som skapte rammen for det senere forholdet mellom dem. Besøket endte ikke med full normalisering, men var likevel et strategisk gjennombrudd for begge land.
Ti år er gått, og Trump er fremdeles i villrede om hvordan han skal forholde seg til giganten i øst.
Nixons genistrek var at han så Kina som en brikke i den globale maktbalansen. Ved å nærme seg Mao svekket han Sovjetunionens stilling, samtidig som han ga USA større diplomatisk handlefrihet. Det var klassisk realpolitikk. Nixon kom til Beijing som prinsippfast antikommunist. Nettopp derfor kunne han rekke Mao hånden uten å bli beskyldt for å være naiv og ettergivende.
To år senere ble Nixon rammet av Watergate-skandalen, mens Mao ble stadig dårligere – og i 1976 sovnet han inn. Dermed ble det meste satt på vent.
Først i 1979 fullførte demokraten Jimmy Carter det Nixon startet. Endelig anerkjente USA Folkerepublikken Kina. Samtidig ble de formelle båndene til Taiwan brutt. Kort etter vedtok Kongressen en ny lov, Taiwan Relations Act, som innebar at USA fremdeles kunne bistå øya på ulike vis, blant annet med begrenset våpenhjelp.
Nestemann i Det hvite hus, republikaneren Ronald Reagan, var opprinnelig sterkt Taiwan-vennlig. I årevis hadde han omtalt den kinesiske folkerepublikken som «Red China». Men som president ble han mer pragmatisk. Han innså at USA og Kina hadde en felles strategisk interesse av å holde Sovjetunionen i sjakk. Dessuten var ikke kineserne så revolusjonære som de en gang hadde vært.
Reagans Kina-besøk i 1984 ble derfor symbolsk viktig. Plutselig sto den gamle antikommunisten på Den kinesiske mur, omgitt av fotografer på alle kanter. Med på reisen var også et stort antall amerikanske næringslivsledere, som nå ville lodde stemningen i det lovede land.
I 1989 ble Reagan etterfulgt av partifellen George H.W. Bush. Han hadde vært sitt lands utsending i Beijing midt på 70-tallet og kjente flere av de kinesiske lederne. Utgangspunktet var derfor bedre enn noen gang. Men så kom demonstrasjonene på Den himmelske freds plass som til slutt ble slått ned på brutalt vis. Bush reagerte med å suspendere alle kontakter på høyt nivå, men forsøkte samtidig å opprettholde en bakkanal til den kinesiske ledelsen. Det gjorde ham kontroversiell. Likevel bidro han til at forholdet ikke brøt helt sammen.
Demokraten Bill Clinton begynte i motsatt ende. I valgkampen i 1992 kritiserte han Bush for å være for ettergivende overfor «slakterne i Beijing». Som president forsøkte han først å lokke med handelsfordeler hvis regimet tok menneskerettighetene mer på alvor, men det varte ikke lenge før han ga opp. I stedet lot han seg overtale til å slippe Kina inn i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Tanken var at landet ville bli «som alle andre» om det bare ble en del av den globale økonomien.
Kina ble medlem av WTO i desember 2001, etter at Clinton hadde gått av, men grunnlaget ble lagt under ham. Amerikanske selskaper fikk med ett adgang til et enormt marked, og mange trodde økonomisk åpning ville føre til politisk liberalisering. Clinton sa selv at avtalen på sikt ville føre til en demokratisering av Kinas politiske system.
Siden da har diskusjonene bølget fram og tilbake. Kritikerne av avtalen hevder at Clinton og det amerikanske establishment undervurderte Kinas statskapitalisme og evne til å bruke globaliseringen uten å gi noe særlig tilbake. Mange amerikanske industriarbeidere tapte på utviklingen, mens Kina ble en økonomisk stormakt i rekordfart. I 2001 var landets BNP bare 13 prosent av USAs, i dag er det 66 prosent (målt i nominelle tall). Justerer vi for pris- og lønnsnivå i begge land, har Kina allerede passert USA. Eksporten har i samme periode økt fra 266 milliarder dollar til nesten 3800 milliarder dollar.
Presidentene George W. Bush og Barack Obama gjorde lite for å konfrontere Kina med avtaleforpliktelsene. Begge var mest opptatt av å «engasjere» landet i håp om at ledelsen i Beijing ville gi etter. Når det ikke skjedde, fikk Donald Trump en gyllen sjanse til å gå i strupen på Kina og trykke amerikanske arbeidere til sitt bryst.
Dette var litt av bakteppet for hans valgseier i november 2016. «Dette skal jeg fikse», sa han og inviterte Kinas president og partisjef Xi Jinping til sin herskapsbolig i Florida i april 2017. På overflaten virket deres første møte vellykket, men snart viste det seg at Kina hadde lite å gi. En avtale om å bilegge en gryende handelskrig ble riktignok inngått i januar 2020, men så kom pandemien, og det meste gikk i stå.
Nå er ti år gått, og Trump er fremdeles i villrede om hvordan han skal forholde seg til giganten i øst. Den ene dagen kan han fordømme Kinas handelspraksis, den andre kan han skamrose Xi Jinping og si at han beundrer ham mer enn noen annen. Slikt går ikke hjem i Kina, aller minst hos Xi, som nok har gjennomskuet Trump som falsk, usikker og lite troverdig.
Uheldigvis for USA er det en sterkt svekket Trump som reiser til Beijing. Stadige meningsmålinger forteller at han er for nedadgående. Hans krig mot Iran skulle vise USAs allmakt, men har i stedet anskueliggjort landets avmakt. Globalt har USA færre venner enn noensinne, og selv landets allierte føler seg usikre på hva morgendagen vil bringe.
Xi Jinping har derfor lite å frykte fra mannen som fremdeles insisterer på at han er et geni.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!