Herold

Livet til hele Oslos Fabian sporet av. Nå sitter han og venter på en trikk som ikke er full.

Eirik Lysholm bio til byline

Fabian Stang er en av få som vi er på fornavn med her i byen. En vi kjenner igjen når han sitter og venter på trikken.

Tidligere har Fabian vært åpen om oppveksten, om hvordan det var å vokse opp med hele Norges Wenche Foss som mamma. Kort oppsummert, av ham selv: «Hun var god i mange roller, men ikke i morsrollen». Barndommen gjorde at Fabian siden har slitt, hvis han blir forlatt, og da ofte opplever tristhet og depresjon.

Nå er han forbilledlig åpen igjen

I et svært åpenhjertig intervju med VG forteller Oslos tidligere ordfører om hvordan han har hatt det det siste året.

Da det i fjor ble samlivsbrudd – «min eks var jo mye yngre enn meg, 22 års aldersforskjell, så hvis jeg hadde vært litt fornuftig, hadde jeg jo skjønt at det ikke var sikkert at vi var sammen for evig» – og Fabian brått var 70 år og singel, ble han først innlagt for depresjon på Diakonhjemmet. Deretter dro han på rehabilitering for å få bukt med et alkoholproblem.

– Altså, har du brukket benet og fått på gips, setter alle frem stolen for deg og skjønner at det er vondt. Men angst og depresjon er en ensom reise, sier han åpenhjertig til VGs journalist.

Åpenheten er ikke tilfeldig. Fabian sier at hvis han skulle skjule at han hadde vært syk og innlagt, ville det på en måte bli en dobbeldiagnose: «Vi mennesker har alle våre utfordringer en eller annen gang i livet. For meg er det beste å være åpen, da slipper jeg å gå og late som».

Fabian skal også vite at det betyr noe ekstra at det er nettopp han som viser seg så åpen og sårbar. VG-intervjuet var sterk lesing, for å si det mildt. Men først og fremst var det tøft og fint.

Det ga meg lyst til å skrive noen ord til hele Oslos Fabian

Det er ikke mange i byen vår som vi er på fornavn med, om vi sorterer vekk de som er rikskjendiser. I den sistnevnte kategorien har vi noen oslofolk som Jens og Jonas, Gro, Tshawe og Drillo, hele kongefamilien og sikkert noen flere artister og idrettsutøvere. Og så er det de som bor her, men ikke er oslofolk, som Erna og Sylvi.

Men ingen av disse er kjente for at de har gjort noe spesielt for Oslo. De er like kjent i resten av landet.

Her i byen har vi noen få som vi føler at vi har litt mer for oss selv. Raymond (Johansen) og Lillebjørn (Nilsen). Og Fabian.

Jeg husker en kommentar jeg skrev i en annen avis om Fabian i valgkampen som han og Høyre til slutt tapte for Raymond og Arbeiderpartiet.

Jeg sto i en skolegård på østkanten og observerte ordføreren. Det var ikke mange som stemte på ham i den skolegården, men likevel hadde han alle – foreldre, inkludert meg, lærere, elever, inkludert min den gang åtte år gamle datter – i sin hule hånd.

Vi var alle på fornavn med ham og Fabian framsto som vår mann, vår ordfører, en samlende vestkantmann midt på østkanten.

Jeg husker jeg tenkte det var godt for Høyre at de sendte Fabian og ikke statsminister Erna. Jeg tenkte også at det er noe spesielt ved mennesker som klarer å være på hils med og vennlig overfor alle. Som ordfører hadde Fabian noe mange moderne politikere mangler: Han gikk foran med et godt eksempel mot polarisering og framsto samlende.

Angstanfall, depresjon og rusproblemer

Litt over ti år senere viser Fabian i VG-intervjuet at alt ikke er så lett, men samtidig går han igjen foran med et godt eksempel. Og fremdeles fortjener han noen gode ord.

For Fabian er forbilledlig åpen, på en måte som menn sjelden er, og i alle fall ikke menn med makt. Derfor er det så viktig at det er en mann vi er på fornavn med som våger å snakke slik Fabian gjør i VG-intervjuet.

Om angstanfall og depresjon, rusproblemer og hvor vanskelig det er for ham å bli forlatt. Fabian snakker i bilder som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, kanskje spesielt her i en storby som vår:

«Jeg kan sitte på en trikkeholdeplass, er det mye mennesker og trikken er full, så tar jeg neste, for da kan jeg sitte og glane på mennesker, tenke på hva de gjør, hvor de skal, hvordan de lever sine liv og hvordan de har det».

Sånn har nok mange det, i en by der vi bor side om side, men kanskje ikke alltid ser hverandre likevel. I motsetning til mindre steder der man strengt tatt ikke har mulighet til å være anonym, tilbyr Oslo ensomheten til den som vil. Her kan nære naboskap og små lokalsamfunn gå hånd i hånd med anonymiteten.

Men vi vet ikke alltid hva som skjuler seg bak fasaden. Heller ikke hva som er bak blikket til en mann som alle kjenner.

Synlig stemme for de usynlige

I VG-intervjuet får vi høre om en venn av Fabian som er 85 år.

«Noe av det beste han vet, er å komme hjem, låse seg inn, lukke døren i visshet om at ingen andre har nøkkel, og så kose seg i eget selskap. – Jeg har det helt omvendt. Jeg lukker meg inn her, og så tenker jeg: «Fy faen, skal jeg være alene igjen?», sier Fabian».

Hvor mange har det sånn? Og hvor mange sitter usynlige og venter på trikken mens de bærer på sine egne problemer og tror de er alene?

Det er garantert ganske mange i en by med mange single. I mengden er det lett å gjemme seg bort – eller bli glemt.

Nettopp derfor betyr det mye at det er en som ikke kan gjemme seg for blikkene som setter ord på problemene, og for det fortjener du en stor takk, Fabian!

Reelsvideoer SoMe – LEGG DENNE NEDERST I ALLE SAKER

Her lå Ernst død uten at noen savnet ham. Han er en av skremmende mange slike skjebner

Vi burde ha gått inn i leiligheten. Men det er så lett å la være, midt i storbyen

Ensomhet gjør folk syke. Kanskje jeg kan hjelpe?

Noen har aldri sett sine barnebarn. Andre finner tilbake til gamle venner