En nasjon i takt, en mann i tvil
Jeg har aldri forstÄtt korps. Kan de ikke dempe seg litt?
Det nÊrmer seg 17. mai. Landet gÄr inn i sin Ärlige tilstand av organisert begeistring. Bunader luftes (noen sys ut), flagg heises, og et sted i det fjerne starter en skarptromme Ä antyde at nÄ er det ingen vei tilbake.
Jeg er musiker. Jeg er kulturjournalist. Jeg har viet deler av livet mitt til Ä mene noe kvalifisert om lyd. Likevel har jeg aldri forstÄtt korps. Dette er mitt faglige sammenbrudd.
Der andre hÞrer tradisjon, fellesskap og barndom, hÞrer jeg en lydflate som fÄr meg til Ä lure pÄ om jeg burde oppsÞke lege. Ikke nÞdvendigvis for noe fysisk, men kanskje for en slags kulturell intoleranse. Finnes det antihistaminer mot marsjer? Jeg er allerede allergisk mot pollen.
«Jeg leser ikke korpsmusikk slik alle andre gjÞr»
Det begynner gjerne diskret. Et trommeslag langt borte. SÄ et til. En rytme som ikke spÞr om lov, men som langsomt tar eierskap til omgivelsene. Som om stedet blir invadert av noe som er bÄde fullt lovlig og bredt elsket, noe som gjÞr motstanden ekstra hÄplÞs. Volumet Þker. Og sÄ kommer de til syne.
Rekker av barn og voksne i uniformer som balanserer et sted mellom festdrakt og historisk rekonstruksjon. Blanke instrumenter. Konsentrerte blikk pÄ noter montert pÄ instrumentet. En mÄlrettet fremdrift som fÄr meg til Ä fÞle at jeg er den eneste i landet som ikke har fÄtt utdelt manus.
Lyden treffer fÞrst Þrene, men gir seg ikke der. Den forplanter seg. Trommene gÄr rett i brystkassen. FlÞytene finner en frekvens som ogsÄ brukes i avansert tannbehandling. Jeg stÄr der og forsÞker Ä se dannet ut, samtidig som kroppen min oppfÞrer seg som om den forbereder seg pÄ noe helt annet enn is og pÞlser. Jeg sliter.
Landet gÄr inn i sin Ärlige tilstand av organisert begeistring, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto.)
Jeg prÞver Ä tenke pÄ min salige venn Steinar. Som barn spilte han stortromme i et korps pÄ Vestlandet. Steinars beskjedne kroppshÞyde gjorde det vanskelig Ä se over det store instrumentet som var hengslet pÄ magen. PÄ dÄrlige vestlandsveier uten asfalt snublet Steinar i en kant og falt fremover.
«MÄ det vÊre sÄ hÞyt?»
Han rullet sÄ rundt stortromma en hel runde fÞr han kom opp igjen pÄ den riktige siden, blodig og forslÄtt, fÞr marsjen fortsatte.
Salige Steinar var heller ikke sÊrlig musikalsk og endte opp med tromma montert pÄ ryggen som en Bergansmeis, slik at den yngre broren hans kunne gÄ bak og slÄ i takt, uten Ä bÊre tromma selv, men dette var hans egne ord. Jeg smiler der jeg stÄr.
Jeg har selvsagt respekt for korps.Det er disiplin, dugnad og mestring. Det er barn som lÊrer seg Ä stÄ i noe sammen, og voksne som holder det hele i gang med en utholdenhet og drivkraft som kunne vÊrt eksportert pÄ lik linje med tran. Alt dette forstÄr jeg.
Problemet er bare at kroppen min nekter Ä vÊre med pÄ forstÄelsen.
Jeg har aldri opplevd krig (heldigvis). Likevel er det dit tankene gÄr nÄr korpsene marsjerer opp Karl Johans gate mot Slottet. Det er noe med rytmen. Det synkrone. Den kollektive fremdriften. Som om alle vet nÞyaktig hvor de skal, mens jeg stÄr igjen pÄ fortauet og vurderer Ä late som jeg bare er der for arkitekturen sin del og en overprisa halvliter pÄ et hjÞrne.
Som kulturjournalistburde jeg selvsagt skrive noe klokt om dette. Sette det inn i en tradisjon. Snakke om nasjonsbygging, fellesskapsritualer og musikkens rolle i offentligheten. I stedet stÄr jeg og tenker: MÄ det vÊre sÄ hÞyt? Kan vi finne pÄ noe nytt?
«Jeg unner dem applausen»
Det er mulig dette er mitt personlige avvik. En slags auditiv dysleksi. Jeg leser ikke korpsmusikk slik alle andre gjÞr. Jeg fÄr ikke frem mening. Kun en vag fÞlelse av at noe marsjerer inni meg, som jeg ikke helt har kontroll pÄ.
Selvsagt hÞrer jeg forskjell pÄ gammel jegermarsj og nasjonalsangen, men likevel. Jeg nikker og gratulerer folk med dagen, med eller uten korps. Helst uten.
Og det er kanskje nettopp det som er poenget med 17. mai. At vi (jeg) tĂ„ler dette ogsĂ„. At fellesskapet er stort nok til bĂ„de dem som gĂ„r i takt â og dem som stĂ„r pĂ„ siden og forsĂžker Ă„ se ut som de gjĂžr akkurat det.
Jeg Þnsker korpsene alt godt. Jeg beundrer innsatsen, og jeg unner dem applausen. Jeg kommer til Ä vÊre i periferien. Litt pÄ avstand. Med profesjonell interesse, selvsagt. Og et sterkt Þnske om at noen, en dag, introduserer en mer lavmÊlt tradisjon. Med moderat volum og god avstand mellom deltakerne som for Þvrig ikke gÄr i takt.
Det hadde jeg dekket. Med entusiasme, sÄ lenge det var is og spesielt pÞlser tilgjengelig.
Send oss din ytring
Lyst til Ă„ skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.