Herold

I ett døgn er VGs politiske redaktør Frøy Gudbrandsen med når en gruppe ukrainske militærpsykologer får opplæring i Norge – i psykisk motstands­dyktighet.

Militærpsykologen jeg har fulgt etter ned i den mørke kjelleren, får raskt kontroll på soldaten som er i live. Så stormer han videre til neste bygg.

En ukrainsk vuggesang spilles på høyt volum. En kvinne sitter på gulvet blant veltede møbler. Ved siden av ligger hennes døde sønn, i form av en dukke.

Psykologen er synlig stresset. Stemningen av frykt virker ekte. Vi er i Trøndelag, men det føles ikke lenger sånn. Dette er ikke noen lek.

Krigen har virkelig begynt å tære på. Etter fire år med tung krig hjemme i Ukraina er det psykologenes tur.

I ett døgn er jeg med når en gruppe med ukrainske militærpsykologer får opplæring i psykisk motstands­dyktighet.

Ukrainerne har bedt om norsk hjelp til å tåle krigen bedre psykisk.

Det er et uttrykk for hva krigen gjør med folk. Å bevare best mulig psykisk helse og kjapt behandle traumer nærmest idet de skjer, er blitt viktigere.

Dette må også vi i Norge ta innover oss. Et sterkt forsvar handler om mer enn våpen.

Selvsagt handler det om å ta vare på helsen til soldatene. Men det er også stor knapphet på soldater. Å holde dem psykisk friske nok til å kjempe betyr noe for Ukrainas evne til å slå tilbake mot russerne.

De ukrainske militærpsykologene her i fem uker, på et intensivt kurs:

Hvordan håndtere ekstremt stress, hvordan leve med høy dødsrisiko?

Og hvilke teknikker fungerer best for å behandle PTSD?

De får også skytetrening her i Norge.

Disse sitter ikke trygt på et kontor. De bærer uniform og våpen i krigshverdagen og må kunne forsvare seg når de er ute i felt.

Opptreningen av militærpsykologer er et av Norges minste bidrag i Ukraina-krigen, både i penger og folk. Totalt 90 ukrainere har nå gått gjennom undervisningen.

Ja, Ukraina har gjort svært viktige fremskritt i krigen den siste tiden. De treffer viktige russiske mål, og det går bedre ved fronten.

For soldatene er det likevel tyngre.

De blir sittende lenger og lenger i skyttergravene. Droneteknologien har gjort krigen verre for dem. Det er når de drar inn og ut av skyttergravene at risikoen er størst for å bli truffet av en drone.

Derfor byttes soldatene bare ut når det er strengt nødvendig. Og hvis været tillater det: Når det er klarvær, ser dronene alle bevegelser.

Måten russerne driver krig på, uten respekt for krigens lover, har hele veien vært en psykisk prøvelse. Scenarioene de trener på å mestre her i Norge, er det ukrainerne selv som har laget.

Noe går igjen: Døde barn. Torturerte krigsfanger. Soldater som er i ferd med å ta livet sitt. Soldater som ved en feil har skutt noen i en stresset situasjon.

– Dette føles realistisk, sier en av ukrainerne.

Hun puster tungt når hun tar av seg hjelmen og slenger fra seg våpenet etter å ha gjort ferdig øvelsen. Du kan bli lurt av de perfekte rosa neglene, men hun vet hva hun snakker om.

Kvinnen jobber nær fronten og skal rett tilbake dit når kurset i Norge er over.

Her trener hun og de andre psykologene på å hjelpe andre når de selv er under press. Og de gjør feil, som å glemme å dekke til det døde barnet før de begynner å behandle moren.

Så fort de er tilbake i Ukraina, er formålet at lære dette videre til soldatene: Effektive metoder for å tåle det ekstreme stresset de står i.

Det er altså snakk om en annen type stress enn de får i den norske hverdagen: Konstant, stor fare for å bli drept.

Mange av dem vil ikke forholde seg til traumer nå. Det må bli etter krigen, er holdningen. Nå vil de bare tilbake og kjempe.

Det har heller ikke ligget i den ukrainske kulturen at sterke menn går til psykolog.

– Jeg kan bli møtt med at jeg ikke forstår hvordan de har det, forteller en av psykologene.

I alle fall når han møter soldater fra andre bataljoner.I hans egen kjenner de ham, og de vet at han så absolutt forstår hvordan krigen er.

Han har forsvart Ukraina siden 2018.

For to år siden traff en artillerigranat sykestuen der han jobbet. Deretter ble bygget fylt av gass. Han løp inn flere ganger, for å hente ut pasienter og nødvendig utstyr. Lungene hans ble alvorlig skadet.

Han kan ikke jobbe som før. Hell i uhell: Det er et skrikende behov for utdanningen hans.

Han mener det de lærer i Norge, kommer mest til nytte når de skal forberede soldatene før de skal ut og slåss.

Men de får også opplæring i teknikker for å behandle folk for PTSD. Når jeg hører dem ramse opp eksemplene på symptomer de har sett i egne pasienter, tenker jeg at de raskt skal få brukt det de lærer her.

Men én ting er soldatene ved fronten. Det finnes så mange andre grupper, både soldater og sivile:

Krigsfanger. Fangenes mødre. Soldatenes ektefeller, soldatenes enker. Barna deres. Sivile som har blitt utsatt for overgrep i okkuperte områder.

De er noen dråper i havet, denne gjengen her.