Herold

Historie engasjerer, og i små bygdesamfunn er lokalhistorie særlig engasjerende. Vi ser det i Snåsa, som vi ser det i alle bygder med stolt historie; at historiske steder, gjenstander og fortellinger opptar både innfødte og tilflyttere.

Nå skal redaktøren, som ytrer seg i denne spalten, trå ytterst varsomt. Nettopp fordi historien er noe man må ha all respekt for. I alle samfunn finnes det masse historie, men også masse historikk, som ikke alltid er like enkelt å få med seg som fersk i bygda og uten de forkunnskapene som innfødte har.

Men; vi skrev nylig om Krogsgården og vi skriver om Vonheims Venner og bygdemuseet. Begge steder er det mye historie å ta vare på, og det krever sine kvinner og menn. Å ta vare på historien er verdifullt, men det er også krevende på mange måter. Det krever tid, penger, hender og hoder å sørge for at historien blir kjent også for kommende generasjoner. Ingen kommuner i dag har flust med penger, og det betyr også at det er lite til overs for såkalte «ikke lovpålagte oppgaver», som bevaring av historie og drift av museer er.

Snåsa har heller ikke flust med penger, men vi har flust med historie. I en tid da globaliseringen tilsynelatende for mange kan virke sterkere enn den lokale forankringen, er det kanskje nettopp da det er viktig å ta vare på det vi har hatt, og det vi egentlig er.

Det er knapt med ressurser på alle mulige måter, og sett utenfra vil det alltid virke fornuftig å forene alle gode krefter, og jobbe i en felles retning. Det gjelder ikke bare i Snåsa, men i alle norske bygdesamfunn med mye lokalhistorie.