Herold

Av Andreas Smith-Erichsen, daglig leder i Gausta Destinasjonsutvikling AS og Anna Hereid, direktør ved Norsk Industriarbeidermuseum

Rjukan–Notodden industriarv er ikke bare historien om det som var. Den er historien om hvordan vannkraft, teknologi, industri og samfunnsbygging formet det moderne Norge – og satte spor langt utover våre egne dalfører, det endret verden for alltid. Nettopp derfor må vi stille et avgjørende spørsmål: Hvordan sikrer vi at verdensarven fortsatt er relevant om 5 år, 10 år, 50 år eller 100 år?

Svaret kan ikke være å fryse alt fast. Å ta vare på verdensarven betyr ikke å gjøre alt som før, og det betyr heller ikke at alle bygninger, anlegg og prosjekter kan prioriteres likt til evig tid. Skal vi lykkes med både vern og utvikling, må vi erkjenne at prioritering er nødvendig – samtidig som vi holder fast ved selve kjernen i verdensarven.

Derfor er det verdt å minne om hvorfor Rjukan og Notodden fikk verdensarvstatus. Det er ikke en samling enkeltstående kulturminner, men et levende og helhetlig system av kraftproduksjon, industri, transport og samfunnsbygging. Verdensarven forteller ikke bare hva som var; den viser også hvordan teknologi, innovasjon og vilje til endring skapte et samfunn som endret Norge og verden. Den ble skapt av mennesker som tenkte nytt, og vår generasjon kan derfor ikke gjøre verdensarven til et argument mot utvikling. Tvert imot bør den være en motor for ny aktivitet, flere arbeidsplasser og økt attraksjonskraft.

Når verdensarven forstås på denne måten, blir det også tydelig hvorfor utviklingsdebatten i Tinn er så viktig nå. Tinn kommune har lagt fram en ny og ambisiøs reiselivsstrategi, og det gir et godt utgangspunkt for å diskutere hvordan regionen kan utvikles videre. Poenget er ikke utvikling i stedet for vern, men utvikling som bygger opp under både attraktivitet, næringsgrunnlag og framtidstro.

Et tydelig og konkret tiltak for å styrke regionens attraktivitet er å utvikle en helhetlig modell som knytter sammen Gausta, Rjukan, Vemork/Krokan og Mæl. For å gjøre destinasjonen attraktiv hele året, må det være enkelt å reise mellom de viktigste stedene og opplevelsene. Derfor bør det etableres en komplett alpin nedfartsløype fra dagens Gausta Skisenter til Dale, med snøproduksjon og belysning, slik at løypa passer for et bredt publikum. Samtidig er det viktig å revitalisere Rjukanbanen med stoppesteder som gir enkel tilgang til både nedfartsløypa og øvrige tilbud, både kommersielle og ikke-kommersielle. Returen opp til Gausta kan i første omgang løses med buss fra Dale, mens areal til heisbasert retur bør reguleres og sikres for fremtidig bruk. Selve heisen bygges først når det er tilstrekkelig næringsgrunnlag og volum. Rekkefølgen er derfor avgjørende: Først prioriteres nedfart, snø, lys og transport, deretter heisen som neste steg. Dersom vi samtidig moderniserer og kobler på Gaustabanen, vil vi kunne skape Nord-Europas største alpine høydeforskjell, der bygdene og Rjukan by bindes sammen via Rjukanbanen. Dette vil gi et helhetlig produkt som forener kommunen, verdensarven, reiselivet og områdets attraksjonskraft – og som vil bidra til nye arbeidsplasser og befolkningsvekst.

Denne måten å tenke på er også i tråd med det Telemarksforskning peker på: Framtidig befolkningsutvikling vil avhenge av næringsattraktivitet, arbeidsplasser og bostedsattraktivitet. Skal flere velge å bo, arbeide og investere her, må vi derfor klare begge deler samtidig – å bevare det unike og å utvikle det som skaper framtidig aktivitet.

Ved Norsk Industriarbeidermuseum arbeides det hver dag med nettopp dette: å bevare, formidle og aktivisere verdensarven på en måte som gjør den relevant for nye generasjoner og nye besøkende. Det handler ikke bare om å ivareta historien, men om å skape nye muligheter og arbeidsplasser for lokalsamfunnet – og å bidra til positive ringvirkninger som styrker hele regionen. Et eksempel på dette er arbeidet for å lansere ribsafari på Tinnsjøen, en helt ny opplevelse som kan fortelle historier og vise det fantastiske området på en måte som er tilpasset forventinger turister har i dag. Dette blir et spennende supplement til de historiske ferjene, og vil åpne for et bredere publikum, flere besøkende og nye typer arbeidsplasser innen både reiseliv, guiding og service. Når vi utvikler framtidens Vemork og har som ambisjon å etablere et vitalt senter for verdensarven i Hydroparkene på både Notodden og Rjukan, er målet å bruke, oppleve og gi historien ny aktualitet – slik at den skaper vekst, aktivitet og arbeidsplasser for kommende generasjoner.

Samtidig som vi tenker på utvikling, arbeides det tett med politikere, fylkeskommunen, staten og andre aktører for å sikre at Norges største teknisk-industrielle kulturminne, Rjukanbanen, fortsatt kan holdes i drift. Det er avgjørende, fordi anleggene på Rjukan og Notodden ikke først og fremst er verdifulle fordi de står stille, men fordi de viser hvordan et levende teknologisk system fungerte i praksis.

Nettopp derfor må vi nå være tydelige på hva som faktisk er de bærende elementene i årsaken til at Rjukan-Notodden industriarv har verdensarvstatus. Det er disse som må ligge fast og forstås dersom verdensarvstatusen skal bevares, og dersom regionen fortsatt skal kunne hente ut mulighetene – og håndtere utfordringene – som følger med den.

1. Kraftverkene og infrastrukturen rundt dem. Vannet, energien og kraftsystemene er selve fundamentet.

2. Hydroparkene på Rjukan og Notodden – kjernen i den industrielle produksjonen og innovasjonen.

3. De to company towns – arbeiderbyene Rjukan og Notodden – som viser hvordan industrien bygde hele samfunn fra grunnen av.

4. Transportåren – Rjukanbanen og Tinnosbanen – som bandt hele systemet sammen og gjorde eksporten mulig.

Dette er ryggraden i verdensarven. Svekkes en av disse fire komponentene, svekkes også helheten som verdensarvstatusen bygger på. For å si det enkelt – verdensarvstatusen avhenger av disse 4 konkrete elementene, det slås fast i nominasjonen og nå er tiden inne for å være tydelige på at det er reelle prioriteringer som er lagt til grunn for selve statusen.

Mye annet kan være viktig, interessant og ønskelig å bevare. Men ikke alt har samme betydning for selve verdensarvgrunnlaget. Satt på spissen finnes det tiltak som er «kjekke å ha», og tiltak vi er nødt til å sikre dersom målet er å bevare verdensarven på lang sikt.

Som aktører i regionen opplever vi det som nødvendig å si dette tydelig nå. I årene som kommer vil det bli diskutert prosjekter og investeringer til flere hundre millioner kroner. Samtidig er realiteten enkel: Vi kommer ikke til å ha økonomi eller kapasitet til å gjøre alt. Da må vi prioritere hardt, være ærlige om det og bygge stein på stein – først de grepene som skaper aktivitet, tilgjengelighet og volum, deretter de større investeringene som forutsetter at markedet faktisk er der.

Det betyr også at noen prosjekter vil være viktigere enn andre. Da må vi også evne å være ærlige på at enkelte investeringer vil ha større betydning for arbeidsplasser, bosetting, attraksjonskraft og framtidig verdiskaping. Skal vi lykkes på lang sikt, må ressursene brukes der de gir størst effekt – både for verdensarven og for samfunnsutviklingen rundt den.

Dette er ikke et argument mot vern, men for ansvarlig og nødvendig prioritering. Skal staten være med på det store løftet som trengs fremover, må regionen også vise at den evner å samle seg om det viktigste. Verdensarven må ikke bli en bremsekloss. Den må være fundamentet for framtidig vekst.

Først når vi klarer å samle vern, aktivitet, reiselivs‑ og næringsutvikling i én retning, kan Rjukan–Notodden bli det verdensarven har potensial til å være: ikke bare et minne om det moderne Norges fødsel, men et sted som fortsatt skaper framtid.