Herold

For deg som ikke roper hurra i finstasen.

1. mai er en dag der alle skal være glade. Der alle pynter seg i det fineste de har, der barna marsjerer i herlige tog, der vi spiser is og pølser, der korpsene spiller, der talene er vakre, der bjørkene springer ut og der den positive nasjonalfølelsen blomstrer. Men er det egentlig slik for alle?

Potetløp

Hurra og flagget opp! Tja, jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har ikke alltid klart å være like glad på 17. mai. Jo da, jeg har også gått i barnetog der jeg vokste opp, i Gansdalen i det som den gang het Fet kommune. Jeg har båret klassefanen og viftet med flagget i hånda høyt opp til foreldre og andre folk som omkranset toget. Og ropt hurra – opptil flere ganger.

Jeg har vært med på potetløp, kastet på bokser med ertepose og prøvd meg på stylter som jeg i grunn aldri fikk noen særlig dreis på. Jeg har feiret russetid i buss og rundet den av med et smell i russetoget, på den tiden da man gjorde slikt i den rekkefølgen. Jeg har sett eget barn og hans jevnaldrende gå i glade tog, og vært med som foreldre-frivillig for å skaffe 17. mai-folket mat og drikke. Det har vært helt fint.

Utenfor

Men jeg har også sett de som ikke helt er med på feiringen. Da jeg selv gikk i barnetog, la jeg merke til noen som ikke holdt flagget opp slik det ble sagt at vi skulle gjøre, men som tvert imot gikk med det ned. Da vi skulle løpe med poteter, var det noen som i stedet dro hjem.

Da vi skulle være et slags midtpunkt i russetoget, var det noen som aldri kom seg med. Noen av dem hadde festet litt for hardt dagen før, men det var også noen som jeg aldri så noe til.

Påtatt glede

Når jeg de senere årene har tatt på meg finstasen og tuslet mot Jessheim sentrum for å se litt på livet, har jeg alltid lagt merke til noen som tilsynelatende gir blaffen. Noen som i stedet lufter bikkja si i shorts eller joggebukse. Og hver gang har jeg følt på et slektskap med de som tilsynelatende er litt «anti».

For det er noe med den kollektive gleden som kan bli litt for påtatt. Når alle skal være glade, får man gjerne en hang til det motsatte. Eller kanskje man rett og slett ikke har noen å feire med, eller lyst til å feire i det hele tatt.

Gjemme oss

Og vet du hva? Det er helt greit. Faktisk er det mer enn greit, for vi er forskjellige alle mann – og kvinner, og alle imellom der. Derfor er denne teksten aller mest til deg, til en god del av meg, og til de av oss som befinner oss et sted midt imellom.

Som kanskje har aller mest lyst til å gjemme oss under bunadsstakken til den flotte kvinnen i Egil Nyhus sin eminente tegning, men som også titter litt ut. Hvis du ser litt ekstra godt rundt deg på 17. mai, vil du se at de, og vi, trolig er flere enn man skulle tro.

Ytingsfrihet

Det er helt nydelig at folk pynter seg og er glade for det demokratiet vi har. For det er faktisk noe å feire, noe å være stolt av. Men det er også helt nydelig at noen gjør noe helt annet – drar på hytta, stikker til skogs eller velger å sove.

For det er jo ytringsfrihet i praksis, er det ikke? Og det er jo nettopp den vi faktisk feirer. På hver vår måte.

Hurra!