Herold

På en rygg ved kanten av Grense Jakobselv troner en gul påle – et grensemerke støpt i norsk fjell. Like over elva skimtes den russiske versjonen; en lik påle i andre farger men med samme beskjed: Her går grensen.

I 200 år har Norge og Russland delt en 198 kilometer lang skillelinje fra Treriksrøysa i Pasvikdalen til Grense Jakobselv.

Den 14. mai 1826 ble den siste biten i det norske kartet lagt da grenseavtalen mellom Norge og Russland ble signert i St. Petersburg. Dette var også den siste grenseoppgangen mellom to europeiske stater som ble fastsatt i fredstid, uten en forutgående krig.

Den nye grenseni Øst markerte slutten på århundrer med uklare grenser og kompliserte skatteforhold i de nordligste områdene. Inntil da hadde skoltesamene som bodde i området måttet betale prisen for den uavklarte grensen, i form av å skatte både til Russland og Norge samtidig.

Selv om grensedragningen ble sett på som en diplomatisk suksess, var samene også den tapende part da grensa ble dratt. Skoltesamene fikk sitt tradisjonelle leveområde delt i to. De ble tvunget til å velge statsborgerskap, noe som splittet familier og ødela tradisjonelle flyttemønstre for reindrift og fiske.

Siden har 200 år passert og forholdet mellom Russland og Finnmark har svingt dramatisk fra fra tett økonomisk og kulturell integrasjon via kald krig og isolasjon, til et nært naboskap etter Sovjetunionens fall. For så å bli spent igjen i lys av krigen i Ukraina.

Særlig for folket i Kirkenes og resten av Øst-Finnmark er 200-års markeringen av grenseoppgangen, en feiring med mange følelser i spill.

Her har nærheten til Russland gitt en unik innsikt i og samhold med våre naboer i øst. Skilt rundt om i Kirkenes med gatenavn skrevet på russisk og norsk, forteller fortsatt historien om varm inkludering. Om hvordan det er her fraværet av det tidligere russiske fargerike samarbeidet og den russiske aksepten er størst.

Her er savnet tydeligst.

Med Kirkenes som den norske basen ble Barentssamarbeidet opprettet i 1993 som et formalisert samarbeid mellom Russland, Finland, Sverige og Norge.

Som journalist reiste jeg selv mot slutten av 1992 rundt i Barentsregionen og kunne rapportere hjem om hvordan folk over landegrensene ønsket samarbeidet velkommen med håp og forventning om likhet, samhold og styrke.

Under utenriksministermøtet i Kirkenes året etter var infrastruktur et av de første områdene Barentsrådet ville ta tak i for at regionen skulle fungere, med fokus på fly-, tog- og bussruter som kommuniserte over grensene. Andre satsingsområder for Barentsrådet inkluderte miljø, økonomi, utdanning, kultur og urbefolkningsspørsmål.

Det ble etablert et tett samarbeid om fiskeri, miljø, kultur og næringsliv. Med egne grenseboerbevis ble det lettere for folk i grenseområdene å besøke hverandre.

En plan for kultursamarbeid innen Barentsregionen som innebar bruk av nesten 40 millioner kroner over fire år, ble vedtatt. Siden ble nordboerne i Norge, Sverige, Finland og Russland beriket med utveksling av utallige festivaler, konserter og utstillinger.

Stemningen var begeistret og vennskapsbånd ble knytt. Også blant journalistene fikk vi til gode samarbeid og utveksling hvor vi lærte mye både om og av hverandre.

Grensen mellom Norge og Russland føltes åpen og mulighetene uante.

Med Vladimir Putin som ny president på begynnelsen av 2000-tallet begynte det hele å strammes til.

Etter Russlands annektering av Krim i 2014, og særlig fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022, er situasjonen blitt svært spent. Norge har innført strenge sanksjoner og Russland har plassert Norge på en liste over «uvennlige land»

Det opprinnelig så tette folk-til-folk-samarbeidet er satt på vent eller sterkt begrenset, og grensekontrollen er skjerpet.

Visst er det både forståelig og nødvendig, men mest av alt er det trist. Trist fordi vi på begge sider av den 198 kilometer lang skillelinje fra Treriksrøysen i Pasvikdalen til Grense Jakobselv er mennesker med de samme ønsker og behov.

Vanlige hverdagsmennesker som mest av alt ønsker seg gode, trygge liv sammen med venner og familie og som gjerne vil ta imot og komme på besøk.

Heldigvis renner vannet fritt gjennom Grense Jakobselv, som det har gjort det siden pålene ble satt opp for 200 år siden. Årene går og ikke noe er konstant. I dag ligger vennskap og samarbeid frosset i is, men is kan tine.

Det har historien vist oss før.

Helle Østvik, bio