Herold

Tiden for lokal småstrid er over. Dersom Sokndal mener alvor med å avvise deponi i Rekefjord, må politisk lederskap utøves nå.

Ordfører Bjørn-Inge Mydland sa i Dalane Tidende 9. mai at han frykter en statlig plan. Det er en bekymring som bør tas på største alvor.

Når NOAH i sitt høringssvar til Miljødepartementet skisserer behovet for store, langsiktige løsninger etter Langøya, er det vanskelig å overse at dette kan legge grunnlag for sterkere statlig involvering dersom lokal motstand ikke er tydelig og samlet. NOAH-direktør Lægreid uttalte i samme avis at selskapet ikke arbeider med statlig plan, og at målet fortsatt er rehabilitering av Vallnesbruddet.

Det er et viktig budskap. Samtidig må denne forsikringen vurderes opp mot formuleringene i høringssvaret fra 5. april, der selskapet beskriver en framtidig avfallspolitikk som i praksis forutsetter store mottaksløsninger og betydelig forutsigbarhet.

Det er nettopp her den politiske kjernen ligger. Langøya nærmer seg kapasitetsgrensen, og NOAHs framtidsvisjon må derfor leses i lys av behovet for en ny, stor løsning. Dersom Sokndal står fast på at Rekefjord ikke skal bli et sentralt mottak, må dette kommuniseres tydelig og tidlig. Hvis ikke, vil andre definere både rammene og målet for saken.

Begrepsbruken er i denne sammenhengen ikke et sidespor, men en del av selve strategien. Når «backfilling» løftes fram, handler det også om hvordan prosjektet skal forstås politisk, juridisk og i offentligheten. Leser man høringssvaret nøkternt, blir det tydelig at NOAH forsøker å plassere sin egen løsning innenfor en nasjonal fortelling om ressursutnyttelse, sirkulær økonomi og samfunnskritisk miljøteknologi. I praksis søker selskapet å påvirke den nasjonale avfallspolitikken slik at deres framtidige løsning fremstår som nødvendig, moderne og miljømessig legitim.

Mellom linjene ligger noen klare strategiske budskap:

• Debatten flyttes fra «deponi» til «ressursutnyttelse», «gjenvinning» og «sirkulær økonomi».
• Store, sentraliserte løsninger framstilles som bedre enn lokale eller bedriftsinterne alternativer.
• Det argumenteres for rammer som åpner for store volum og fortsatt mottak fra Norden og EU.
• Behovet for forutsigbarhet og lønnsomhet brukes til å underbygge en ny, langsiktig mottaksløsning etter Langøya.
• «Backfilling» løftes fram som en recovery-operasjon, ikke bare som deponering.

«Backfilling» betyr i praksis å fylle igjen gruver eller steinbrudd med masser. Dersom dette klassifiseres som landskapsrenovering i stedet for deponering, endres både språk, politikk og rettslig innramming. Det kan gjøre en omstridt løsning lettere å presentere som materialgjenvinning og ressursutnyttelse.

Høringssvaret kan derfor leses som et forsøk på å bygge politisk og regulatorisk legitimitet for store utfyllingsprosjekter i Vallnesbruddet i Rekefjord. Når selskapet samtidig argumenterer mot små løsninger og for store sentraliserte volum, peker det mot ønsket om én omfattende og langsiktig løsning som kan avløse Langøya. Kjernen i argumentasjonen synes å være denne: Selskapet vil ikke bare framstå som deponiaktør, men som tilbyder av avansert gjenvinning og samfunnskritisk miljøteknologi.

Det gir et sterkere grunnlag for å be om politisk støtte, regulatorisk legitimitet og framtidige tillatelser. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke bare hvordan prosjektet beskrives, men hva det faktisk innebærer: Er dette først og fremst mer gjenvinning, eller er det et strategisk grep for å sikre legitimitet og rammevilkår for et nytt stort mottak i Rekefjord?

Dersom utviklingen får gå uten tydelig lokal motstand, er risikoen reell for at saken i neste omgang løftes inn i sterkere statlige prosesser. Derfor er det nå Sokndals folkevalgte må utøve lederskap. Dersom kommunen ikke ønsker deponi i Rekefjord, må det sies klart, samlet og uten forbehold. Det er ikke lenger tilstrekkelig å registrere bekymring. Sokndal må nå innføre en tydelig politisk linje, samle innbyggerne om den og møte videre prosesser med klarhet, disiplin og besluttsomhet.

Uenighet er legitimt i denne saken. Nettopp derfor må argumentasjonen være åpen, presis og politisk ansvarlig.