Herold

Ingen i 17. mai-komiteen våkner og tenker: «I dag skal jeg påføre nærmiljøet moralsk stress og pavlovapress.»

Smartembed for https://www.ba.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=541095

Kjære forelder som har fått nok av 17. mai‑maset: Jeg kjenner deg. Jeg ser deg.

Jeg har gått forbi deg i mørket kl. 23:45 med gul vest, termos og det blikket som sier: «Jeg skulle egentlig ligget hjemme og sett noe fullstendig hjernedødt, men her er jeg, patruljerende som en kommunal Batman uten lønn.»

Og tro meg: Ingen i 17. mai-komiteen våkner og tenker: «I dag skal jeg påføre nærmiljøet moralsk stress og pavlovapress.»

Vi våkner og tenker: «Hvor la jeg ballongpumpen? Og hvorfor sa jeg ja til dette enda en gang?»

For ja, jeg er enav dem. En av dem som sender meldinger i Messenger-gruppen. En av dem som spør: «Noen som kan bake?» «Noen som kan stå vakt?» «Noen som kan ta fiskedammen?» «Noen som kan være forsanger på Nystemten?» Og, ikke minst: «Noen som kan gå natteravn? Det er bare tre timer. I mørket. I regnet. I Bergen.»

Og hver gang jeg sender den siste meldingen, hører jeg ekkoet fra gruppen: «…»

Lyden av 28 foreldre som plutselig får et intenst behov for å stirre på en vegg, eller som later som om mobilen har fått fuktskade av dryppende dårlig samvittighet.

Og ja, jeg vet at jeg maser. Jeg maser fordi jeg vet at alle egentlig vil bidra, men at livet har en tendens til å kaste inn både middagslaging, lekser og et møte i borettslaget akkurat når vi trenger folk.

Jeg maser ikke fordi jeg elsker det.

Det er fordi jeg vet hva som skjer hvis jeg ikke gjør det: Fiskedammen blir en bøtte med vann og en pinne. Kiosken blir bemannet av én far som trodde han bare skulle hente en nøkkel. Pyntingen uteblir, og vi står der med 400 barn som forventer magi.

Og tro meg, ingenting får en voksen til å svette som 400 barn som forventer magi. Det er som å være festivalarrangør for en festival du ikke husker at du meldte deg frivillig til.

Komiteen består ikkekun av supermennesker, men de gjør en jobb som får meg til å lure på om de egentlig burde hatt kapper. Og vi andre står der med termosen og later som vi har kontroll, mens vi egentlig bare håper ingen avslører at vi improviserer hele greien.

Så når vi spør: «Noen som kan bake?» så mener vi egentlig: «Noen som kan hindre at vi står her med 12 liter kaffe og én pakke Bixit?» (Mange pakker Rema‑boller derimot? Det er dugnadsversjonen av Michelin.)

Når vi spør: «Noen som kan stå vakt?» så mener vi egentlig: «Noen som kan hindre at vi må sprinte mellom fiskedammen, loddsalget og en bikkje som stakk av med hele vaffelstabelen?»

Når vi spør: «Noen som kan henge opp pynt?» så mener vi egentlig: «Noen som kan hindre at vi står på en stige kl. 06:45 og vurderer å emigrere før flagget er oppe?»

Når det gjeldernatteravn går det som det går: Ingen går ... bortsett fra han ene som fortsatt ikke har skjønt at det var frivillig tvang, ikke tvang‑tvang.

Jeg har gått natteravn med ham. Han tror det er en spirituell pilegrimsreise. Jeg mistenker at han er sendt ut av madammen for å få litt luft og perspektiv.

Jeg måtte smile litt da jeg leste innlegget ditt. Du beskriver dugnadsuniverset med en presisjon som bare kommer fra en som har sett litt for mye av det på nært hold. Det er nesten så jeg mistenker at du har begynt å utvikle en slags dugnads‑PTSD, og det er helt forståelig.

Og mens jeg satt der, leste og nikket gjenkjennende, slo det meg at du egentlig ikke trenger flere forklaringer eller flere «sånn gjør vi det»-tips. Du trenger noe som kan gi deg litt fred i sjelen neste gang Messenger begynner å blinke og du kjenner pulsen stige.

Du trenger en fredsavtale. Og siden du allerede har formulert halve bakgrunnsnotatet selv, kommer her resten:

1. Du lover å ikke hate oss for meldingene
2. Vi lover å ikke late som om alt må være hjemmelaget.
3. Du lover å svare «dessverre ikke denne gangen» i stedet for å gå i skjul.
4. Vi lover å ikke bruke ordet «frivillig» i ironisk betydning, men vi forbeholder oss retten til å bruke frivillig tvang.
5. Alle lover å akseptere at alle bidrar ut fra egne forutsetninger – og at det faktisk er mer enn godt nok.

Til syvende og sist vil vi jo det samme: At barna får en fin dag, at ingen voksne bryter sammen.

Dette er ikke en klage på foreldre, tvert imot. Foreldre stiller opp. Mer enn vi egentlig kan forvente. Jeg hyller alle som stiller opp, selv når kalenderen egentlig sier nei.