Herold

Det finnes voksne som sier «morgenposisjonen». Noen vet heller ikke at 17. mai skjer i november.

Arnstein bio

Nei, det heter ikke «morgenposisjonen». Bare hvis du er fem år.

Ingen står tidlig opp 17. mai for å stille seg i posisjon, med hornorkester foran eller bak. Det skulle tatt seg ut.

Nasjonalromantisk erotikk, kranglete fysikk og champagnefrokoster kan kreve sitt, og noen havner i en lei posisjon.

Men flertallet går i prosesjon, et tog, og er stort sett sømmelige og klare i toppen.

Helt uenig: – Mannfolkene syter også

Etterpå koser de seg med «råssbiff», «posekko» og «fomasj». Til og med «krabbonader», som jeg har hørt bli sagt, men det er på Karmøy.

Nok om det.

Vi som vet bedre, humrer av folk som ikke har fått med seg at 17. mai skulle vært feiret i november.

I november? Ja, faktisk. Rundt tiden for julegateåpning.

Nasjonaldagen

Nå ble det mye her. Situasjonen blir ikke bedre når du straks får lese hvorfor parforhold ryker nasjonaldagen.

Mødre er selvutnevnte 17. mai-tyranner. De står med strykejern i dagevis, blir frynsete til sinns og overgår Gestapo i militær standard på hjemmefronten.

Partneren er mest utsatt, og angrer på at han ikke flyktet til Sverige mens det ennå var tid.

Mer om dette nedenfor. Først et kjapt tilbakeblikk.

Ordfører og 17. mai-prins Nils Konrad Bua blir nok stram i sløyfe og slips når han leser dette:

I 1814 prøvde Norge å klare seg selv, og Grunnloven ble født i to versjoner dette skjebneåret. En fersk norsk konge, som var dansk og få har hørt om (ikke Haakon 7.), måtte levere tilbake kronen og ble sendt hjem for godt etter 86 dager.

I stedet ble Norge et gissel i union med Sverige. Grunnloven fra mai gjaldt ikke, og en revidert og endelig versjon ble vedtatt 4. november 1814.

Men ingen vil feire 17. mai i november, med visne bjørketrær.

Ingen vil heller være i union med Sverige.

Krutt

I 1905 ristet vi svenskene av oss, men gikk aldri formelt tilbake til den originale teksten fra 17. mai 1814. Dokumentet sto slik det var utviklet fram til 1905, men tøvet som bandt oss til Sverige ble strøket.

Våren er så mye finere enn november, og dermed ble det mai. Etter krigen begynte vi for alvor å gå i tog. I prosesjoner. Ikke posisjoner. Og uten tyskere.

Men småkongene er vi ikke kvitt – det vil si dronningene.Nasjonaldagen er ikke barnas dag, men mødrenes.

Kvinnene er kruttønner fordi bunadene deres har krympet så voldsomt siden sist.

Mødrene har gnålt, men tror de har kjempet. Fedrene har grett, og det er ikke rart: En stakkars mann må finne skjorte uten krøll, pusse sko og kaste slipset med fettspor fra julebordet.

Det blir ikke bedre hvis han slumper til å gratulere en uskyldig eks eller to med dagen i gågata. Det blir månelyst hvis nåværende partner følger med som en hauk, og noterer seg ditt lengselsfulle blikk og undertrykte anger.

Det du ser i hordene som skal rekke barnetoget, er skjøre parforhold og den norske folkesjelen på sitt mest sårbare.

For dette er et opptog av utemmet raseri, søljer som henger på halv åtte, kvinner som verken har fått til håret eller synes de er verdsatt ellers i året.

Sjarmør

Du ser kuede menn som ikke klarte å nekte da kvinnene fikk det for seg at menn i bunad er tiltrekkende.

Nasjonaldagen er et maskulint forlis, et sørgelig skue av menn med rare hatter og sokker som klør – fortapte sjeler som minner om vandrende folkeeventyr, der også nisser inngår.

Her henger sutrende unger på slep, som snart må på do – gjerne nummer to og av sorten som ikke er gjort i en fei bak en busk.

Du ser plagede sjeler med påbegynte gnagsår, passivt aggressive introverte som angrer på at de ikke slo seg ned utenlands.

Du ser mødre forkledd som uekte blondiner, der de spesielt på slike dager ikke tilgir seg selv for å ha viftet vekk den forførende sjarmøren på Kreta den gangen.

Løpet er kjørt hvis far i tillegg har droppet bilvask 16. mai, glemt å tine pavlovaen og i kampens hete plukket hvite tennissokker.

Skilsmissepapirene kommer på bordet før siste rest av russetoget går i oppløsning.

Særlig

Da har du gjennom dagen taklet en rekke misfornøyde damer med nådeløst stramme beltespenner.

Dette er 17. mai-despotene som ikke har skjønt at også de når det blir krevet må stå på linje langs toget og ikke blokkere andre.

Feststemte kvinner elsker, elsker det og tenker, mens de tankeløst spaserer rett ut i veien uten å se seg for mens bilhorn drukner i kornetter.

De kjefter på menn som bruker altfor lang tid på å hente bilen, fra et sted der stakkaren tidligere på dagen forsøkte å invadere en parkeringsluke i kamp mot 5.000 andre slagne menn.

Blunker

I tillegg har du vært gjennom en dag med innpåslitne folk, særlig kvinner du skulle ønske ikke fikk deg på radaren, de som tar deg i armen og sier det er «så kjekt å se deg».

De lurer på hva du har drevet med siden russetiden, eller de blunker frekt etter forrige fest. Den du håpte alle hadde glemt, særlig hun som tar deg i armen, som i stedet sier «jeg håper vi treffes igjen snart».

Sentrum på 17. mai er mindre enn du tror. Selv i bakgater risikerer du å møte folk, fiender og pratmakere som spytter når de snakker.

Og når morgenprosesjonen er blitt et vagt minne, og livsfarlige pølser stappet med e-stoffer og endeløse pliktløp er tilbakelagt, kan du til slutt finne fred.

Du kan i stillhet og helt alene gå i din egen prosesjon. Til sofaen. Der flagger du ut og ser fram til 4. november.

Dette er 17. mais høydepunkt – den fine «kveldsposisjonen».

Gratulerer med dagen!

Smartembed for Smartembed for https://www.h-avis.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=496378