Norges siste grense
I 1826 â for 200 Ă„r siden i Ă„r â ble Norge og Russland enige om hvor grensen mellom de to landene skulle gĂ„ i nord.
I mange hundre Är var det ingen fast grenselinje mellom kongeriket Norge og riket til den russiske tsaren. Dro man lengst Þst i Finnmark eller lengst vest pÄ KolahalvÞya, var det ingen som klart kunne si hvor Norge sluttet og Russland begynte.
Gjennom senmiddelalderen og frem til 1814 ble denne uklarheten forvaltet slik at den danske fogden i Finnmark krevde skatt fra de lutherske samene. Den russiske fogden i Kola by â like ved dagens Murmansk â skattla de av samene som bekjente seg til den ortodokse troen.
Fordi befolkningen i Ăst-Finnmark og pĂ„ KolahalvĂžya var sĂ„ fĂ„tallig, fungerte denne ordningen relativt greit. Men utover pĂ„ 1700-tallet mente spesielt dansk-norske myndigheter at den manglende grensen var et problem. NĂ„r man hadde en sĂ„ stor og mektig nabo som Russland, var det viktig Ă„ vite hvor grensestolpene sto.
SÄ lenge den danske kongen styrte Norge, kom myndighetene i KÞbenhavn ingen vei. Ved tsarens kanselli i St. Petersburg syntes man ikke at denne saken hastet. Men sÄ kom 1814, og Norge ble tvunget inn i union med Sverige.
Nordmennene mente mye om unionen, men én klar fordel hadde den: Under siste fase av napoleonskrigene var tsar Aleksandr 1. av Russland og den pÄtroppende svensk-norske kongen Karl Johan Bernadotte blitt riktig sÄ gode venner. Da krigen tok slutt, var ogsÄ tiden inne for Ä trekke en endelig grense mellom de to rikene. Allerede i 1816 henvendte Karl Johan seg til tsaren med sikte pÄ Ä innlede forhandlinger.
Ikke sÄ enkelt
Tross vennskapet mellom de to monarkene var saken ikke enkel. Ingen av statene Þnsket Ä miste landomrÄder. Fordi samene, som var den overlegent stÞrste befolkningsgruppen i nord, migrerte mellom sommer- og vinterbeitene, kunne man heller ikke dele inn omrÄdet basert pÄ hvor det var en luthersk og hvor det var en ortodoks befolkning.
Mange pÄ russisk side mente at tsaren mÄtte gjÞre krav pÄ hele det gamle fellesomrÄdet, helt vest til BugÞyfjord, cirka 3 mil i luftlinje Þst for der Kirkenes ligger i dag. Heldigvis for Norge var tsar Aleksandr 1. av en annen oppfatning: Man mÄtte sÞke kompromiss og ikke konflikt, slo han fast.
Da norske og russiske forhandlere mÞttes i juli 1825, var derfor klimaet det beste for Ä komme til enighet. Ganske raskt ble de to delegasjonene enige om at Pasvikelva mÄtte danne utgangspunkt for den nye grensen. Fra russisk side var det likevel ett problem som mÄtte lÞses:
PÄ vestsiden av Pasvikelva lÄ den ortodokse Boris-Gleb-kirken. SÄ langt tilbake som i 1565 hadde den hellige Trifon, en russisk-ortodoks helgen, bygget et gudshus der. Denne kirken kunne ikke overlates til en luthersk stat. Den norske forhandleren foreslo fÞrst at Norge bekostet flyttingen av kirken over til russisk side av Pasvik.
Dette godtok ikke russerne fordi de mente at ikke bare kirken, men ogsÄ jorden den sto pÄ, var hellig grunn. Dermed fikk Russland et omrÄde pÄ én kvadratkilometer pÄ norsk side av Pasvik.
AtmosfÊren i forhandlingene var fortsatt god, og da de norske forhandlerne pekte pÄ at norske samer pÄ grunn av grensedragningen ble utestengt fra beiteomrÄder pÄ KolahalvÞya, kom man opp med enda et kompromiss: Fra den russiske Boris-Gleb-eksklaven pÄ vestsiden av Pasvikelva ble det trukket en linje mot sÞrÞst. Etter 4 mil traff man Jakobselva, som munner ut i Varangerfjorden ved Grense Jakobselv. Det ble den Þstligste grensen mellom Norge og Russland.
Ny tsar nĂžlte
Fortsatt skrev man Äret 1825. Sent pÄ hÞsten dÞde tsar Aleksandr 1., og en gruppe offiserer forsÞkte Ä gjÞre statskupp i Russland (se desemberutgaven av Aftenposten Innsikt). FÞrst ut pÄ nyÄret 1826 satt den nye tsaren, Nikolaj 1., fast i sadelen. Han fikk utkastet til grenseavtalen pÄ sin pult, og lenge nÞlte han. Avtalen var for gunstig for Norge, mente mange i St. Petersburg.
Etter hvert kom likevel den nye tsaren frem til at Russland fortsatt burde ha et godt forhold til den svensk-norske unionen. I mai ble avtalen undertegnet av utsendinger fra Sverige-Norge pÄ den ene siden og Russland pÄ den andre.
Avtalen fra 1826 var en milepÊl, bÄde for Norge og Russland. Begge land fikk en fast grense mot naboen lengst i nord og kunne begynne Ä utvikle de om-rÄdene man nÄ visste man hadde kontroll over.
Likevel blir det neppe noen norsk-russisk feiring av 200-Ärsjubileet. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina kaster lange skygger ogsÄ over nordomrÄdene. PÄ 1990-tallet var grenselinjen i ferd med Ä bli en bro mellom Þst og vest.
I dag er den nesten like lukket og stengt som under den kalde krigen.
Dette innlegget sto fÞrst pÄ trykk i Aftenposten Innsikt 1. januar 2026, men er gjengitt med tillatelse.
đ Published by 2 sources - Compare:
