I 1938 begynner nedturen for Benito Mussolini. Han blir forvandlet til slave.

Romanverket «M», i fem bind, kan framstå som et paradoks: Hvorfor er det roman og ikke sakprosa? Hvorfor ikke biografi? Spørsmålet melder seg stadig gjennom hundrevis av boksider.

I bind 3, som nå er ute på norsk, har Antonio Scurati tatt et sjumils steg fra 1932, slutten av forrige bind. Vi begynner i 1938 med Hitlers overdådige statsbesøk til Roma, Napoli og Firenze. Her får Der Führer beundre kunstskattene, nyte godværet og sammen med sine barske kamerater frekventere Italias dekadente, lurvete aristokrati som har omfavnet Il Duces fascisme med begeistring.

Mussolinis folkeopprørske fascisme viste seg å skjenke den absolutte overklassen et lettelsens sukk. Hitlers nazisme – som i utgangspunktet var en kopi av den populistiske bevegelsen – viste seg også raskt å fungere som forsikring mot røde opprøreres stormløp mot pengemakt og oligarki.

I boka møter vi raskt motsetningene, under middagen hos kongen i Roma.

M – Europas siste dager

Antonio Scurati

Roman

«Genial metode»

Overraskende innsikter

Gjennom iscenesettelse av episodene fra statsbesøket, viderefører Antonio Scurati sin nærmest geniale metode fra de forrige bindene.

Han tegner opp et dypt, bredt og vidstrakt portrett av Mussolini – «smedens sønn» – og hans omgivelser som gir oss overraskende innsikter – selv for dem som allerede har fordypet seg i epokens idéer og begivenheter.

Ved å la utallige kilders førstehåndsberetninger forvandles til skarpt tegnede scener av både hverdagslige og verdensforvandlende øyeblikk, trer selve mannen M fram på en måte som både er skremmende og sørgelig patetisk, men framfor alt oppklarende.

Verkebyllen

Skjedde det ingenting i de åra Scurati hopper over mellom romanens bind 2 og 3? Å jo, fryktelig mye. Ikke minst erobringen av Etiopia der folkemordet delvis foregår med forbudte gasser i meningsløse massakrer av irrelevante sivile. Etiopia-krigen er fortsatt en svulmende verkebyll i den italienske overklassens selvforståelse, men den blir ikke ettergått i detalj her.

Burde den vært det? Den blir nevnt, og byllen ligger i bakgrunnen og pumper også her, men Scurati bedriver ikke biografi eller oversiktsverk. Slikt finnes det allerede mye av. Scurati skriver roman. Gigantisk, over mange tusen sider.

Hvorfor roman?

Ved å benytte iscenesettelser der vi ser hvordan aktører kler seg, hva de spiser og ikke spiser (Mussolini hadde store fordøyelsesproblemer), hvordan de formulerer seg i private brev og avlyttede telefonsamtaler, i raseriutbrudd og selvmedlidende ansvarsfraskrivelser, får Scurati fram begivenhetene i en annen skikkelse enn vi er vant til.

Og i dette bindet, det midterste i verket, blir det tydeligere enn noensinne hvordan relasjonen mellom Mussolini og Hitler, mesteren og lærlingen, snur seg og blir den mest dødelige pakten Europa har måttet oppleve.

Disippelen gjør mesteren til slave. Titalls millioner utenforstående blir ofret for titaniske idéer om herrefolk og tjenere, oppdiktede raser og sadistiske tvangstiltak, primitiv metafysikk og trangsynt anti-humanisme.

De to «førerne» vil overgå hverandre i selvnytende triumfer, og deres tevlinger på bredden av katastrofenes krater gir frysninger inn i en tid der slike gærninger igjen herjer vår traumatiserte planet.

Manner seg opp

Vi møter Mussolini mens han manner seg opp til å konfrontere Hitler, før han nok en gang blir overvunnet av germanerens talestrømmer, tekniske kløkt og krigsteft.

Mussolini blir en klovneskikkelse fra operascenen, ikledd fancy kostymer i svulstige kulisser, i voldsomme gester og retoriske kakofonier. Den germanske asketen Hitler – som forguder sin forløper – er derimot smigrende, lumsk, løgnaktig, manipulerende og på sitt paradoksale vis full av både kjærlighet og forakt mot alt italiensk.

På denne måten blir Scuratis verk – som i dette bindet strekker seg fra de inngår den militære pakten i 1938 fram til Italia melder seg til krigen i juni 1940 – også et bidrag til fordypelse i hat/kjærlighet-relasjonen mellom de to kulturene.

Germania har en ulykkelig kjærlighetslengsel mot Italia – slik vi ser hos Goethe, Thomas Mann og Wagner – mens Italia gjerne nærer frykt og avsky mot tyskhetens asketiske idealisme, livsfornektende effektivitet og nådeløse offervilje.

«Das Ewige Heilige Wirtschaftswunder» opp mot «La Dolce Vita».

Betydelig bragd

I mine omtaler av de tidligere bindene i romanen, har jeg ikke kommentert oversettelsene. Ikke fordi de er uviktige, men fordi jeg baserte meg på lesning av originalen. Også her er originalen grunnlaget, men jeg syntes nå at det var på sin plass å lese tilstrekkelig mye norsk tekst til å kunne gi oversettelsen en egen terning. Også den ble terning 6.

Scurati skriver både tungt og lett, elegant formulert, syntaktisk innfløkt med finstemte detaljer. Birgit Owe Svihus har utført en betydelig bragd.