Statsminister Nigel Farage i 10 Downing Street. Det er marerittet som nå rir de to såkalte styringspartiene i landet.

Må valgordningen endres for å stoppe denne mannen?

Britenes statsminister Keir Starmer blir enten sittende eller sparket av sine egne i partiet Labour. Det er et drama som blir avgjort i løpet av noen timer eller dager. Men det er en annen og større sak som diskuteres etter lokalvalgene i Storbritannia der Labour gikk til bunns og populistene i Reform UK til topps:

Overlever den gamle og urettferdige valgordningen, som gjennom generasjoner har vært så god å ha for Labour og det konservative Tory-partiet? Eller må den legges helt om for å hindre at sånne som Reform-lederen Nigel Farage kommer til makten?

Tradisjonelt er det de mindre partiene som har ropt ut om den store urettferdigheten ved valg. Starmer og Labour fikk bare 33 prosent av stemmene ved valget for to år siden. Men det var nok til å vinne hele 66 prosent av setene i parlamentet. Reform UK fikk 14 prosent av stemmene, men bare fem av de 650 plassene.

Det er den enkle størstemann-tar-alt-ordningen i enmannskretser som gjør dette mulig. Den kandidaten som får flest stemmer, tar mandatet. Partiene som kommer på andre- og tredjeplass, får ingenting. Punktum.

Er blitt taktisk tvilsomt

Med jevne mellomrom blir det foreslått å gå over til proporsjonal representasjon som i Norden og mange andre europeiske land. Da får parlamentet en sammensetning som langt bedre gjenspeiler hva velgerne har stemt.

Labour og De konservative har hele tiden avvist dette, av to grunner. For det første har de to partiene tjent grovt på ordningen selv. For det andre mener de at ettpartiregjeringer med klare flertall bak seg gir bedre og tydeligere styring.

Men nå tvinges de til å tenke nytt på grunn av den store fremgangen til Farage og hans Reform UK. Det ble det største partiet av alle, med 27 prosent av stemmene ved lokalvalgene i mai. Også De grønne på venstreflanken og Liberaldemokratene i sentrum tok jafs på Labours bekostning.

Skulle Reform UK en dag bli klart største parti også i riksvalg, kan britene ende opp med Farage som statsminister og rent flertall bak seg i parlamentet. Det er et skrekkscenario som knapt er til å bære for sosialdemokrater og konservative som har tatt sine roller som «styringspartier» som en selvfølge.

Forholdstallsvalget blir redningen?

Å demme opp for ytre høyre er langt fra bare et britisk problem. Problemstillingen er den samme i Tyskland, Frankrike, Nederland og andre land. Så derfor titter britene over til valgordningene på det europeiske fastlandet.

Proporsjonale valg vil ikke bremse fløypartiers vekst. Alternativ for Tyskland (AfD) har hatt galluptall på høyde med Farage og Reform UK. Men selv om sånne partier kan oppnå 20, 25 og noen ganger 30 prosent på målingene, er sannsynligheten liten for at de vokser videre helt til 45 eller 50 prosent. Med en proporsjonal valgordning vil de dermed heller ikke nærme seg noe flertall i nasjonalforsamlingen og retten til å danne regjering alene.

De andre partiene vil til sammen være sterke nok til å holde dem unna. Om nødvendig kan tradisjonelle hovedmotstandere danne regjering sammen, slik kristeligdemokratene og sosialdemokratene nok en gang har gjort det i Tyskland.

Dristig strategi

Men sånne elefantbryllup demper ikke misnøyen på flankene. Kanskje tvert imot. Når de store folkepartiene slår sine pjalter sammen, åpner det seg et større rom for protestpartier både på venstre og høyre side.

Så sosialdemokraten Starmer står overfor den samme grunnleggende utfordringen som den kristeligdemokratiske regjeringssjefen Friedrich Merz i Tyskland. Starmer og Merz må vise at også de gamle og tilsynelatende så kjedelige partiene kan løse problemene som gjør velgerne så rasende.

Det er lenge til neste parlamentsvalg. Den tørre advokaten Starmer har tre år på seg til å vekke begeistring – hvis han da ikke straks blir felt. I sin tale mandag sa han at de små skritts tid er forbi. Han vil ta store grep for å hjelpe folk i hverdagen. Men han klarte ikke der og da å fylle disse svære grepene med konkret innhold. Det største og viktigste han nevnte, var kanskje det om å knytte seg nærmere til EU igjen. Ta Storbritannia inn i sentrum av europeisk politikk.

Det er modig, visjonært og har støtte fra veldig mange. Et flertall av britene mener nå at det var uklokt å melde landet ut av EU. Men får Starmer slått ned oppslutningen om Reform UK på denne måten?

Farage var en ledende brexit-aktivist som fikk landet til å bryte med Brussel. Nå satser Starmer på å forklare folk at brexit var en fiasko. En større fiasko enn Starmer selv. Det kan briste eller kanskje bære.