Herold

Som liten følte Ingrid Håvardsholm seg fanget da hun ikke fikk dyrke lidenskapen sin. Nå jager hun drømmen om å gi en ny generasjon det hun selv aldri fikk.

Vil fjerne en bør i julen

Måtte tenke nytt da kroppen sa stopp

Finner glede i fotografering

Hver lørdag gjennom adventstiden, allerede fra 6. desember, stiller 30-åringen fra Randaberg seg til disposisjon for å ta julekortfoto i sentrum.

Ingrid Håvardsholm startet Lenzeih fotoforening i november i Stavanger etter en innskytelse hun fikk på et vorspiel:

– Jeg skulle på konsert, men så fikk jeg plutselig en idé og måtte få det ned på et ark. Så jeg kom selvfølgelig for sent til konserten, fordi jeg fylte ut to sider med alt jeg ønsket å gjøre!

Resultatet ble en fotoforening for å gi barn og unge en arena å drive med foto og få utløp for kreative tanker og ideer, og fange dem på et bilde.

Ivette var nyoperert, trengte hjelp og ble overveldet over responsen: – Fikk meg til å gråte på en måte som jeg ikke har grått på lenge

Hver lørdag framover i adventstiden – 6., 13. og 20. desember – vil Ingrid Håvardsholm stå på Kultur L1 for å ta familiers julefoto for en billig penge.

– Dette var en gøy juleting jeg ønsket å gjøre, og nettopp fordi mange gjerne kjenner på stress i førjulstiden og tenker «nei, vi har ikke tatt det bildet», så ønsker jeg å gjøre det lettere ved å ha en fin bakgrunn her og gi besøkende muligheten for å enten ta bilder selv eller at jeg tar dem og redigerer dem.

*– Hva var det som ga deg et spark i å komme ut hit å gjøre dette stuntet? *

– Fotoforeningen jeg startet i november går nå hver torsdag, og ettersom jeg holder på med bakgrunner hele tiden, tenkte jeg på muligheten å gjøre det lettere for folk å ta julekort. Mens jeg var på Kultur L1 fordi mor hjalp Ellen Lien Rygg med et arrangement, så nevnte hun at jeg kunne komme innom og bruke lokalene en gang. Kort tid etterpå kom jeg på døra!

Nina tok spranget og satser på ny karriere: – Det er her jeg lander

Helt siden hun var liten, brukte Ingrid Håvardsholm morens kamera for å filme, ta bilder og redigere små klipp. Hun ønsket å forstå både seg selv og verden gjennom en kameralinse, og det var dette stedet hun kunne puste. På skolen følte hun seg mer som i fengsel og at kreativiteten ble tvunget ned i noe den ikke passet inn i. Det gjorde verden hennes litt gråere.

– Jeg gikk på filmskolen og jobbet deretter som filmfotograf og fotograf, og en siste jobb som 100 prosent fotograf i et nyoppstartet selskap. Der fikk jeg så mye å gjøre og fordi det nesten ikke var folk på huset og en dårlig lederstil, kjentes det vanskelig og du møter til slutt veggen. Jeg la mye arbeid og sjel inn i hva jeg lagde, men ble møtt med en innstilling av «dette var ikke bra nok». Til slutt sa kroppen stopp.

*– Og da gikk du inn for å bli egen sjef? *

– Jeg ble sykemeldt fra den gamle jobben og da gikk jeg jo fra 100 til 0 prosent. Det ga meg tid til å reflektere: jeg hadde hatt mange forskjellige jobber før jeg gikk filmskolen og hadde forskjellige fotografjobber etter det. Jeg kjente at jeg nå var møkklei å jobbe for andre og ville være egen sjef. Jeg tenkte «fy fader, jeg skal være alt det jeg ikke fikk».

Hun kjente seg sur og forbannet på kalde skuldre og at motivasjonen alltid var å tjene penger. Dette ble brennstoffet som fikk henne til å starte Lenzeih fotoforening:

– Jeg ønsker å gi barn og unge en lekeplass hvor de kan føle seg frie. Med alt press som er bygd opp for skole og jobb, ønsker jeg å bygge en arena som frigjør unge fra dette. Det er viktig at de har en arena å utfolde seg på fordi dette kan skape selvtillit videre i livet. De kan da tørre å satse mer, følge drømmene sine og stå fast ved sine valg.

Maren trodde at hun bare var sliten, men bildene fra MR viste noe annet: – Jeg klarte ikke stå på beina

Å kunne drive sin egen arbeidsplass er både gøy og skummelt: hun vet ikke om det blir populært, men hun liker godt konseptet og det å lage opplegget til fotoforeningen. Hun kjenner på en lykkerus og at hun er på riktig vei:

– Det er veldig fascinerende å se på hvordan kroppen har gått fra å stritte imot, til å ikke ønske å gjøre noe, til å være fornøyd med hvordan det er nå. Dette kjennes veldig givende.

Gleden av å ta bilder beskriver Håvardsholm slik:

– Dersom du ser et portrettmaleri, kan du kjenne på en historie fra mystikken rundt det. Det er det samme med et foto: stemningen personen er i når du tar bildet, er også den du fanger og ser i bildet. Jeg liker å leke kreativt med lys, farger og vinkler, og av og til er det å nå opp til nivået av ideen jeg ser for meg i hodet.

Pop-up-samarbeid – likt det hun nå gjør i Randaberg sentrum – er noe hun ønsker å fortsette å gjøre sammen med skoler eller bedrifter gjennom Lenzeih.

Journalist profil Tollef Jacobsen bio