Herold

Det ropes høyt om uro i skolen. Om dårlig språk, manglende respekt, mobbing, utenforskap og elever som strever sosialt. Samtidig er det nesten stille når skolen faktisk trenger oss foreldre.

På dugnaden ved ungdomsskolen i går kunne man telle på én hånd hvor mange som møtte opp. Det er ikke bare trist. Det er alvorlig.

Og dette handler ikke bare om én dugnad. Det handler om et foreldreengasjement som virker å være i ferd med å forsvinne fra fellesskapet rundt skolen.

Vi kan ikke fortsette å legge hele ansvaret for ungdommene våre over på skolen, samtidig som foreldreengasjementet forsvinner mer og mer. Skolen kan ikke alene skape trygge ungdommer, gode holdninger og sterke fellesskap dersom vi foreldre velger å stå på sidelinja.

Foreldreengasjement handler ikke bare om å sende en melding i IST/Visma når noe er galt. Det handler om å være til stede i fellesskapet rundt ungdommene våre. Å vise at vi bryr oss om miljøet de er en del av. Å kjenne andre foreldre. Å ta ansvar sammen.

Forskning viser tydelig at foreldreinvolvering har stor betydning for både læringsmiljø, trivsel og elevenes motivasjon.

Samtidig viser undersøkelser fra Utdanningsdirektoratet en negativ utvikling i elevenes trivsel og skolemiljø.

En undersøkelse fra Foreldreutvalget for grunnopplæringen viser også at tre av ti foreldre mener foreldregruppa ikke bidrar godt nok til klassemiljøet.

Det burde være et varsko.

For samtidig som vi voksne trekker oss mer unna, forventer vi at ungdommene våre skal vise mer ansvar, mer respekt og bedre sosial kompetanse. Hvordan skal de lære verdien av fellesskap når de ser at de voksne ikke engang prioriterer å stille opp rundt dem?

Ingen forventer at alle kan stille på alt. Folk er slitne, travle og presset fra alle kanter. Men når oppmøtet er så dårlig at man kan telle deltakerne på én hånd, handler det ikke lenger om tidsklemma. Da handler det om prioriteringer.

Vi må slutte å snakke om skolemiljø som noe skolen alene skal fikse. Skolemiljø bygges også av foreldre. Eller brytes ned av fraværet vårt.

Hvis vi virkelig er bekymret for utviklingen blant ungdom, så holder det ikke å diskutere det på Facebook eller rundt middagsbordet. Da må vi faktisk møte opp.