Herold

I regjeringens «Plan for Norge», som ble lansert før jul, skriver regjeringen at 30 000 personer under 30 år som i dag står utenfor arbeid, skal ut i jobb innen 2030. De hevder at kompetanse og utdanning står sentralt for å nå dette målet. Statsråden tenker klokt. Vi må finne veien fra utenforskap til skolebenken, ettersom de fleste arbeidsplasser i dag krever formell kompetanse. Tiden da man kunne dra til sjøs eller klatre internt i bedriften, er en saga blott de aller fleste steder.

Statsråd Sigrun Aasland uttalte i Khrono at universiteter «/.../ får en tydelig rolle i å rekruttere bredere enn i dag», og at «/.../ universiteter har et stort potensial for å hente ut flere av de ressursene vi har i samfunnet. Det er en stor oppgave som handler om å få til enda bedre sosial mobilitet og bredde i rekrutteringen».

Statsråden treffer spikeren på hodet, men skal vi makte å forflytte oss, må vi stille oss seks spørsmål:

1. Beslutninger basert på fordommer eller forskning?

Fordommene mot «frafallsungdommen» kommer fremdeles ofte til syne i offentligheten, i form av utsagn om eller hentydninger til at de er passive, hjemmeboende, usunne slappfisker i sokkelleiligheten i barndomshjemmet, der de sover om dagen og spiller data om natten.

Forskningsbasert kunnskap viser at disse ungdommene slett ikke møtte i første klasse på barneskolen med disse holdningene. Ungdommen det vises til, er unge mennesker som har gitt opp etter for mange nederlag og for lite mestring i skolen, for lite kvalifisert faglig hjelp og sosial støtte. Det er de voksne, de ansvarlige og systemet som har feilet – ikke ungdommene. Og det har vi visst en stund.

Universitetene har i mange år utviklet forskningsbasert kunnskap om utenforskap, men det har vært krevende å alminneliggjøre denne nyanserte kunnskapen for beslutningstakere og allmennheten. Enkle, karikerte historier er ofte lettere å ty til enn sammensatte utfordringer og krevende løsninger.

Vi møtte disse fordommene allerede tidlig på 2000‑tallet, da forskergruppen vår startet et prosjekt som skulle identifisere: «Hvem er de unge som faller utenfor skole og arbeid i Nord‑Norge, og hva er det som har skjedd dem i livet?». Fordommene kom fra alle kanter – fra kolleger og bekjente, politikere og journalister.

Folk trodde de visste.

2. Hvem er de som faller fra?

Da vi intervjuet ungdommer om bakgrunnen for skolefrafallet, fant vi mange ulike livsberetninger. Manglende motivasjon, manglende utholdenhet i motgang og forvirring knyttet til livsvalg preget fortellingene. Ungdommene fortalte fremfor alt at de følte seg ensomme og opplevde et fravær av stabile voksne over tid – hjemme, på skolen og i fritiden.

En opphopning av risikofaktorer og manglende sosial støtte gjorde det svært vanskelig for dem å tåle belastningene de ble stilt overfor. Resultatet var nesten ingen mestringstro – troen på at de, med sine ressurser, kan klare de grunnleggende utfordringene skolen stiller. Når unge ikke tror på egne evner til å lære, blir det ikke lenger mulig å lære. Mestringstro utvikles gjennom relasjoner til foreldre og lærere.

Mange av ungdommene som faller fra i skolen, har manglet denne nødvendige sosiale støtten og dermed mistet en grunnleggende forutsetning for læring. Dette skyldes svikt hos de voksne – for dette er ikke et trekk forskningen finner hos ungdommene som mennesker. Dette er viktig.

3. Hva viser statistikken?

I USA har man tidligere omtalt utenforskap og disse ungdommene som «the forgotten half». Det var urovekkende og uvirkelig å lese dette i 1988, men tallene fra dagens Norge er det også krevende å forstå rekkevidden av.

Statistisk sentralbyrå (SSB) meldte i desember 2025 om nye utenforskapstall som gir grunn til stor bekymring – ikke bare for politikerne, men for alle som en dag skal ta ut opptjent pensjon. Problemet er ikke at vi har for mange eldre, men at vi har for få unge i arbeid. Hos SSB kan vi lese at: «104 000 personer i alderen 15-29 år var utenfor arbeid, utdanning og arbeidsmarkedstiltak, ifølge foreløpige tall for 2024 i statistikken om tilknytning til arbeid, utdanning og velferdsordninger».

Regjeringens stortingsmelding «Tro på framtida – uansett bakgrunn» og samfunnsoppdraget «Ingen barn og unge utenfor» har som mål å redusere utenforskap blant barn og unge betydelig innen 2035. Gode intensjoner, uten tvil. I Nord‑Norge er unge i utenforskap fremdeles sterkt representert: «Av de tre nordligste fylkene var utenforskapet blant unge i 20‑årene høyest i Nordland, med 16,5 prosent. Finnmark lå på landsgjennomsnittet med 15,8 prosent, mens Troms lå under snittet med 13,9 prosent.»

For Nord‑Norge og Norge er medborgernes kompetanse og arbeidskraft en helt avgjørende ressurs, fordi «/.../ et høyt utdannings‑ og kompetansenivå i befolkningen legger til rette for en mer produktiv arbeidsstyrke og økonomisk vekst». I tillegg er arbeid og utdanning avgjørende for livskvaliteten til alle mennesker. Vi vet at individets samfunnsdeltakelse, helse og opplevelse av mening og mestring henger tett sammen med formell utdanning.

4. Hva kan universitetene gjøre?

Vi vet at utdanning som oppleves som interessant, relevant og aktuell, gir læringsvilje, glede og motivasjon til å arbeide med fagstoffet. Sosialt fellesskap med andre studenter gir bedre motstandskraft i lesing og læring, og mestring er den beste medisinen mot dårlig selvfølelse og psykisk uhelse.

For mange unge som stopper opp i overgangen mellom skole og arbeid, vil psykologisk trygghet og pedagogisk tilrettelegging gjøre det mulig å ta høyere utdanning. Utfordringen ligger ikke nødvendigvis i deres evne til å lese og lære. Men dette forutsetter at universitetene begynner å tenke annerledes om tilrettelegging.

5. Er det noensinne lønnsomt å tilrettelegge?

Universitetenes finansiering baseres i stor grad på produserte studiepoeng. Skal vi få til reell endring, må kanskje også regjeringen bidra til nytenkning. Skal UiT utforske hvordan unge i nord kan gå fra «utenforskap til student», vil det kreve tid, fleksible studieløp og pedagogisk nytenkning i samspill med den enkelte ungdom, videregående skole, NAV og de respektive fagmiljøene. Dette gir ikke nødvendigvis stor uttelling i studiepoeng på kort sikt – men det vil gi ny, kompetent arbeidskraft, bedre liv for den enkelte og et samfunn med økt sosial mobilitet.

6. Er det radikal nytenkning som må til?

Vi må tenke helt nytt. Universitetene skal selvsagt sikre kvalitet ut i samfunnet og aldri fire på faglige krav til arbeidskrav og eksamen. La det ikke være tvil om dette – vi firer ikke på kravene. Nettopp derfor må vi ta forskningen vår i bruk og vurdere metodikk og studieløp på nye måter for å skaffe den arbeidskraften Nord‑Norge og Norge trenger.

Dette vil koste både penger og tid, men i det store bildet vil det være verdt det – sosialt, kulturelt og økonomisk. UiT er derfor i gang med å styrke tilretteleggingen og utvikle nye grep for utdanningsutforskning i nord, for å bidra til å nøste i utenforskapsfloken.