Norsk trygghet bygges i fellesskap med Europa
Det er lett Ä avfeie Europabevegelsen som forutsigbar. Det er langt vanskeligere Ä forholde seg til realitetene i det sikkerhetspolitiske landskapet vi faktisk stÄr i.
Heming Olaussen hevder at Dag N. Kristoffersen spiller pĂ„ utrygghet nĂ„r han argumenterer for tettere tilknytning til EU. Problemet er at utryggheten ikke er retorisk konstruert â den er hĂžyst reell. Den transatlantiske sikkerhetsgarantien vi har lent oss pĂ„ siden 1949, er ikke lenger like forutsigbar. Det er ikke spekulasjon, men en nĂžktern vurdering av utviklingen i amerikansk politikk.
Olaussen peker riktig pÄ at EU i dag ikke er en erstatning for NATO. Men det er heller ikke poenget. Kristoffersen argumenterer ikke for Ä bytte ut NATO, men for Ä supplere og styrke Norges sikkerhet gjennom tettere integrasjon med vÄre europeiske allierte. Det er en vesentlig forskjell.
Det er ogsĂ„ en mer realistisk tilnĂŠrming enn Olaussens alternativ. Han lĂžfter frem et lappeteppe av bilaterale og regionale samarbeid â Norden, Storbritannia, Canada og ulike arktiske aktĂžrer. Alt dette er viktig, og mye av det er allerede i utvikling. Men det er nettopp EU som i Ăžkende grad fungerer som rammen rundt dette samarbeidet, enten direkte eller indirekte.
Gammel vin pÄ nye flasker
EUs rolle er sentral
NÄr Sverige og Finland nÄ er fullt innlemmet i bÄde NATO og EU, knyttes europeisk sikkerhet tettere sammen institusjonelt. EUs rolle i forsvarsindustri, felles anskaffelser, militÊr mobilitet og sanksjonspolitikk er ikke «bagateller», men helt sentrale byggesteiner i moderne sikkerhetspolitikk. Krigen i Ukraina har vist hvor avgjÞrende dette er: EU har vÊrt en nÞkkelaktÞr i finansiering, vÄpenproduksjon og koordinering av stÞtte.
EU bĂžr bli Norges trygge havn
Men bildet er enda bredere enn det Olaussen legger til grunn. EU har tatt en stadig mer sentral rolle i Ă„ sikre den bredden trygghet faktisk krever: forsyningssikkerhet, energi, cyberforsvar og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Dette er ikke tilleggsmomenter â det er kjernen i moderne sikkerhetsforstĂ„else. De siste Ă„rene har EU ogsĂ„ lansert konkrete initiativer som styrker denne helheten: europeiske satsinger pĂ„ droneteknologi og overvĂ„kingskapasitet, samarbeid om felles luft- og missilforsvar, og tiltak for Ă„ beskytte og overvĂ„ke kritisk rominfrastruktur. Dette er kapasiteter som utfyller NATO â ikke erstatter det â og som viser hvordan Europa i praksis tar stĂžrre ansvar for egen sikkerhet.
Russerne kommer! Russerne kommer!
Derfor er ogsĂ„ Olaussens eksempel om Kypros opplysende â men ikke pĂ„ den mĂ„ten han tror. NĂ„r han hevder at EU «gjorde ingenting» da Ăžya ble rammet av iranske droner, tegner han et bilde som bryter med faktagrunnlaget. Europeiske land stilte raskt opp med maritime styrker, luftvern og antiâdronekapasiteter for Ă„ beskytte Kypros og nĂŠromrĂ„det. Det viser en vilje til solidaritet og operativ stĂžtte som stĂ„r i skarp kontrast til karikaturen av en «kastrert» union. NĂ„r en sĂ„ sentral pĂ„stand i Olaussens resonnement faller, svekkes ogsĂ„ troverdigheten i resten av argumentasjonen.
Norge trenger EU-medlemskap â nĂ„
Undervurderer
Olaussen fremstiller EU som handlingslammet og splittet. Ja, medlemslandene har ulike prioriteringer â det gjelder ogsĂ„ NATO. Likevel har EU de siste Ă„rene vist en evne til Ă„ handle raskere og mer samlet enn mange trodde var mulig, sĂŠrlig i mĂžte med russisk aggresjon og nye hybride trusler. Den som overser dette, undervurderer hvor raskt Europa faktisk er i ferd med Ă„ bygge kapasitet og politisk vilje.
Samtidig undervurderer Olaussen hva Norge faktisk gĂ„r glipp av ved Ă„ stĂ„ utenfor. Vi deltar ikke fullt ut i EUs forsvarsfond, vi har begrenset innflytelse over regelverk som pĂ„virker vĂ„r egen forsvarsindustri, og vi stĂ„r pĂ„ utsiden av de politiske beslutningsprosessene som i Ăžkende grad former europeisk sikkerhet. Ă late som om bilaterale avtaler alene kan kompensere for dette, er ikke realisme â det er Ăžnsketenkning.
PĂ„ EU-kampens viktigste slagmark
Det er riktig at vi mĂ„ styrke vĂ„rt eget forsvar. Det er bred politisk enighet om det. Men nasjonal opprustning og europeisk integrasjon er ikke motsetninger â de er gjensidig forsterkende. Skal norsk forsvarsevne ha tyngde, mĂ„ den forankres i strukturer der vi bĂ„de har allierte og innflytelse.
SpÞrsmÄlet er derfor ikke om EU i dag er en perfekt «trygg havn», men om det er klokt Ä stÄ utenfor mens denne havnen bygges ut, forsterkes og fÄr stadig stÞrre betydning. I en mer uforutsigbar verden bÞr Norge knytte seg tettere til de fellesskapene som faktisk utvikler kapasitet, koordinering og politisk vilje. Der er EU en stadig viktigere del av svaret.