Herold

Det nylige budsjettforliket burde vært et tydelig bevis på at det norske demokratiet faktisk fungerer. Partier med ulike ideologier satte seg ned, forhandlet, ga og tok – og landet fikk et budsjett. Ingen krise. Intet kaos. Ingen unntakstilstand. Bare helt ordinært politisk ansvar. Likevel er det ikke dette inntrykket som flimrer mot oss i samfunnsdebatten.

Tvert imot framstilles situasjonen som om Norge står på kanten av sammenbrudd. Store ord og dramatiske utspill fra opposisjonspolitikere – uansett hvem som til enhver tid sitter på den siden av bordet – skaper et bilde av et land ute av kurs. Media forsterker retorikken gjennom målrettede sitater og konfliktvinklede overskrifter. Men alt dette står i skarp kontrast til virkeligheten.

For det er ikke kaos i Norge. Vi har utfordringer, men vi har stabile institusjoner, et handlekraftig storting og politikere som faktisk navigerer oss gjennom krevende tider. Budsjettforliket er bare det siste eksempelet på nettopp dette. Likevel blir løsningen overskygget av overskrifter om splittelse og politisk spill som mer handler om posisjonering enn om ansvar.

Dette handler ikke om ett parti eller én sak. Problemet er bredere – og alvorligere. Retorikken fra politiske ledere i den offentlige debatten etterlater et inntrykk av at partier ikke stoler på hverandre, og at motstanderen nærmest utgjør en fare for landet. Når slike budskap gjentas, påvirker det befolkningen. Det skaper usikkerhet. Det skaper avstand. Og i verste fall svekker det troen på egne demokratiske institusjoner.

Det er alarmerende. Ikke fordi vi befinner oss i reell politisk uro, men fordi det skapes en oppfatning av det.

I en tid der demokratiske strukturer utfordres globalt, har vi et særlig ansvar for å framsnakke vårt eget. Alle partier på Stortinget – absolutt alle – ønsker at Norge skal lykkes. De ønsker ikke kaos. De ønsker ikke forfall. De ønsker å gjøre landet bedre, fra ulike politiske ståsteder. Dette bør også gjenspeiles i måten de snakker om og med hverandre og om situasjonen i landet.

Vi trenger en politisk kultur som bygger, ikke bryter ned. Som søker samling, ikke splittelse. Som erkjenner uenighet uten å framstille den som en trussel.

Derfor er det på tide at alle parter – uavhengig av farge, posisjon eller opposisjon – skjerper seg. Debatten må løftes. Retorikken må ansvarliggjøres. Og vi må minne hverandre på at demokratiet vårt ikke bare er en ramme rundt politikken – det er grunnmuren som gjør alt annet mulig.

Norge står støtt. Det minste vi kan forvente, er at de som forvalter vår tillit, uttrykker seg som om det faktisk stemmer.