Herold

Arbeidsplasser på Hurum er viktig. Norsk beredskap og forsvarsevne må tas på alvor. Men verken arbeidsplasser eller beredskap gir staten frikort til å presse fram en svak prosess, en forhåndsbestemt lokalisering og et glansbilde av hva en sprengstoffabrikk på Tofte og i søndre del av Hurummarka faktisk innebærer.

Dette er ikke bare «noen bygg» i skogen. Det er ikke bare en liten del som vil bli berørt.

Planprogrammet beskriver et planområde på rundt 15,3 kvadratkilometer. Det handler ikke bare om selve fabrikkbygningene, men om veiatkomst, vannforsyning, kraft, avløp, overføringsledninger, kaianlegg, utslippspunkt i sjø, sikkerhetssoner og perimetersikring.

Både jeg og alle jeg snakker med, forstår at hele planområdet ikke skal bygges ned eller gjerdes inn. Vi trenger ikke å bli belært om det.

Poenget er at konsekvensene ikke kan måles i kvadratmeter bygningsmasse. Når staten ber om et så stort handlingsrom, ber den samtidig om frihet til å forme store deler av området etter prosjektets behov. For lokalsamfunnet betyr det usikkerhet om hva som blir berørt, hva som blir avstengt, og hvilke begrensninger som kan følge for natur, ferdsel og framtidig utvikling.

Når noen sier at store deler av området vil bli liggende som urørt natur, vil jeg være tydelig: Urørt natur bak gjerder er en selvmotsigelse. Når området styres av sikkerhetssoner, inngjerding, overvåkning og begrenset ferdsel, er det ikke urørt. Det er avstengt natur underlagt en sprengstoffabrikk.

Ordfører og varaordfører skriver at det store planområdet «gir muligheter». Muligheter til å se atkomst, vannforsyning, utslipp, krafttilgang og sikkerhet i sammenheng. Nettopp. Det er jo her glansbildet sprekker. For dette viser at saken ikke handler om noen få bygg i skogen, men om et helt industrielt system som kan binde opp store deler av Tofte og den søndre delen av Hurummarka. Når de i tillegg viser til Statkrafttomta som «gråareal», må jeg spørre: Hva slags aktivitet er det egentlig som skal samles der? Planprogrammet åpner for kai, tankanlegg, rørgater, utslippsledning og hensynssoner for storulykkesrisiko. Da holder det ikke å snakke om muligheter uten å si ærlig hva dette kan bety for Tofte, fjorden, ferdselen, havna og framtidig utvikling.

Lokaliseringsspørsmålet er i praksis lukket før konsekvensene er utredet. Når bare Tofte skal utredes videre, er spørsmålet ikke lenger: Hvor bør dette anlegget ligge? Spørsmålet blir: Hvordan kan vi få dette til på Tofte?

Det er en helt annen prosess.

Lokaliseringsvurderingen bør få varsellampene til å blinke. Den sammenfaller i stor grad med det som er mest gunstig for Chemring Nobel: kort avstand til dagens anlegg på Sætre, tilgang på eksisterende kompetanse, mulighet for sambruk av personell og ressurser, nærhet til infrastruktur og lavere gjennomføringsrisiko.

For selskapet er dette forståelig. Men staten kan ikke gjøre tiltakshavers behov til samfunnets konklusjon. Statens ansvar er å sikre en reell vurdering av hva som er best for naturen, lokalsamfunnet, sikkerheten og samfunnet samlet sett.

Og her må politikerne i Asker kjenne sin besøkelsestid.

Som uavhengig representant i kommunestyret vil jeg berømme de av mine kollegaer som har stilt kritiske spørsmål i denne saken. Men de som har gjemt seg bak at «staten peker på Asker og Tofte», bør kjenne på ubehaget nå.

For kommunestyret har ikke bare vært passiv tilskuer. Flertallet ba selv om statlig plan. Det betyr at Asker ga fra seg lokal styring i en av de største arealsakene kommunen har stått overfor.

Forsto flertallet hva de gjorde?

Når nasjonale politikere nå står på Stortinget og sier at lokaldemokratiet i Asker har vært «veldig, veldig tydelig» på at de ønsker denne fabrikken, bør alarmklokkene ringe i kommunestyret. For det som ble presentert som et grep for å sikre framdrift, blir nå brukt som et politisk alibi for at Asker har sagt ja til industri i marka.

Men hvem har egentlig vært tydelige? Har innbyggerne sagt ja til dette? Har lokalsamfunnet fått en reell alternativvurdering? Har Tofte fått vite hva anlegget faktisk kan bety for sentrum, fjorden, havna, naturen og framtidig utvikling?

Nettopp derfor er høringsinnspillene så viktige. Mange kjenner kanskje på at slaget allerede er tapt. At staten har bestemt seg. At Tofte er valgt. At lokaldemokratiet er satt på gangen.

Men høringsrunden er fortsatt en del av den demokratiske prosessen. Den må brukes. Hver eneste innvending, hvert eneste spørsmål og hver eneste bekymring blir en del av sakens offentlige grunnlag.

Når prosessen snevres inn ovenfra, må motstanden dokumenteres nedenfra.

Send inn høringsinnspill. Still spørsmål. Krev svar. Ikke la stillhet bli tolket som samtykke.

Når de som skal forvalte våre interesser ikke tar ansvaret, må vi som bor her si fra.