Herold

Det ligger en skjult krise under føttene våre. Vann- og avløpsrørene som forsyner norske hjem med rent drikkevann og håndterer avløp, er i ferd med å bli gamle, slitne og utilstrekkelige. Likevel går utskiftingen altfor sakte.

I dag anslås investeringsbehovet i norsk vann- og avløpsinfrastruktur til mellom 400 og 500 milliarder kroner de neste 20 årene. Dette er ikke bare et tall på et papir – det er et uttrykk for et voksende etterslep som vil få reelle konsekvenser for både folk og samfunn dersom det ikke tas tak i.

Problemet er ikke nytt. Store deler av ledningsnettet ble bygget på 1950-, 60- og 70-tallet, og nærmer seg slutten av sin tekniske levetid. Samtidig ligger dagens fornyelsestakt under det fagmiljøene anbefaler, noe som betyr at vi i praksis sakker akterut for hvert år som går. Med dagens tempo kan det ta opptil 150 år å fornye nettet. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig.

Konsekvensene er alvorlige. Rundt 30 prosent av drikkevannet i Norge forsvinner som lekkasjer før det når forbrukerne. Gamle og sprukne rør øker risikoen for at kloakk kan trenge inn i drikkevannet – med fare for sykdomsutbrudd og svekket folkehelse. Dette er ikke bare et teknisk problem, men et spørsmål om trygghet i hverdagen.

I dag bæres hoveddelen av regningen av kommunene – og dermed innbyggerne gjennom gebyrer. Men dette er en nasjonal utfordring som krever nasjonale løsninger. Derfor bør staten ta en langt større del av kostnaden, og legge til rette for en kraftig opptrapping av fornyelsen av ledningsnettet.

Dette er ikke bare en utgift. Det er en investering – og en investering med store ringvirkninger.

For det første vil et løft i VA-sektoren sikre arbeid til entreprenører og leverandører i mange år framover. I en tid med økende usikkerhet i bygge- og anleggsbransjen kan dette bidra til å holde hjulene i gang, hindre konkurser og redusere arbeidsledigheten. Kompetansen som finnes i bransjen i dag, er kritisk – men den er også sårbar. Mister vi den, tar det lang tid å bygge den opp igjen.

For det andre handler dette om beredskap og samfunnssikkerhet. Trygt drikkevann er en av de mest grunnleggende forutsetningene for et fungerende samfunn. Når vi vet at risikoen for lekkasjer og forurensning øker, er det uansvarlig å utsette nødvendige tiltak.

For det tredje er dette god folkehelsepolitikk. Å forebygge sykdom er langt billigere enn å håndtere konsekvensene av forurenset vann. Investering i trygge vann- og avløpssystemer er derfor også en investering i befolkningens helse.

Noen vil hevde at dette blir for dyrt. Men realiteten er at det allerede er dyrt – spørsmålet er bare hvem som skal betale, og når. Hvis vi fortsetter som i dag, vil regningen uansett komme – bare høyere, og med større konsekvenser.

Derfor er tiden inne for å tenke nytt. Staten må ta en større del av ansvaret, og sammen med kommunene etablere et nasjonalt løft for vann- og avløpsinfrastrukturen. Tempoet i fornyelsen må opp – betydelig.

Det vi snakker om, er ikke bare rør i bakken. Det handler om arbeidsplasser, kompetanse, beredskap og helse. Og ikke minst: tilliten til at det som kommer ut av springen vår, er trygt å drikke.

Fagforbundet Telemark, Yrkesseksjon samferdsel og teknisk Espen Olsen

Fagforbundet Vestfold, Yrkesseksjon samferdsel og teknisk Hanne Slettvold