Herold

Statens forhandlingsleder nekter nå å likestille inntektene i jordbruket i 2027, slik Stortinget har vedtatt. Begrunnelsen? For lav produktivitetsvekst.

Dette er ikke bare et svik mot Stortingets klare vedtak. Det er et svik mot hele norsk matproduksjon.

For samtidig tvinger staten alle melke- og storfeprodusenter til å investere titalls millioner i nye løsdriftsfjøs innen 2034. Et pålegg som koster bonden både nattesøvn og banklån. Og hva er konsekvensen av denne tvangsinvesteringen? Lavere produktivitet.

Tall fra Budsjettnemnda og Norsk institutt for bioøkonomi viser det samme: Årene etter store fjøsinvesteringer gir lavere produktivitetsvekst, ikke høyere. Bonden bruker mer tid på å drifte gammel og ny produksjon parallelt, dyra skal tilvennes, lån skal betjenes, og drifta går på halv maskin. Det er helt elementær bedriftsøkonomi.

Likevel bruker staten nå denne nedgangen – som staten selv har vedtatt – som brekkstang for å nekte bøndene den inntektsjamnstillingen Stortinget har lovet.

Det henger ikke på greip.

Staten har satt seg selv i sjakk matt. Nå må den velge:

Entenmå regjeringen stå ved Stortingets vedtak og gi inntektsjamnstilling i 2027, uavhengig av kortsiktig produktivitetsfall.

For det er regjeringens egne krav som skaper fallet. Å straffe bøndene for å følge loven er ren frekkhet.

Ellerså må staten innse realitetene og oppheve løsdriftskravet.

Hvis produktivitet skal være det eneste saliggjørende, kan ikke staten samtidig pålegge investeringer som beviselig dreper produktiviteten i et tiår.

Å gjøre begge deler – kreve løsdrift og samtidig nekte jamnstilling på grunn av lav produktivitet – er å be bøndene gå konkurs med et smil.

Dette handler ikke lenger om jordbruksoppgjøret. Det handler om staten skal være en forutsigbar partner eller en motspiller som flytter målstolpene midt i kampen.

Norsk landbruk kan ikke leve med politisk gambling. Matberedskap bygges ikke på brutte løfter og ulønnsomme pålegg.

Statsråd: Velg. Jamnstilling eller løsdrift. Dere får ikke begge deler.