Herold

Kongsveien er stengt. For mange er det en irritasjon – en omvei, en forsinkelse, en ulempe. For meg, som syklist, er det en lettelse.

Jeg har syklet opp og ned Kongsveien i mange år. Ned går det stort sett greit – farten er høy, man flyter med trafikken, og bilister forholder seg naturlig til at syklisten er der. Opp er en annen historie. Der er man sårbar. Der er man langsom. Og der er man fullstendig avhengig av at bilistene bak velger å kjøre forbi på en forsvarlig måte.

Nå er det bom stopp i Kongsveien - her sniker de seg likevel forbi gjerdet

De fleste gjør det. Men det holder ikke. Det trengs bare én forbikjøring som er litt for tett, litt for rask eller litt for uoppmerksom, så sitter den ubehagelige følelsen i kroppen lenge etterpå. I rushtid forsterkes dette ytterligere – mange syklister og mange bilister som skal dele den samme smale veibanen, og alle har det travelt.

Fortauet er ikke noe alternativ. Det er så smalt at gående og syklister umulig kan dele det på en god måte. Og personlig mener jeg at syklister hører hjemme i veibanen, ikke på fortauet – det er tryggere for alle parter når trafikken er forutsigbar og synlig.

Derfor gleder jeg meg til det som nå skal komme: enveiskjøring og sykkelfelt. Ikke fordi jeg vil ha bilister ut av Kongsveien, men fordi jeg vil at vi skal kunne dele den – med klare, trygge rammer for alle. Et sykkelfelt er ikke et privilegium for syklister. Det er en forutsigbarhet som faktisk også gjør det enklere for bilistene.

Kongsveien er en av de fineste innfartsårene til Oslo. Det blir enda finere når man kan sykle opp den uten å holde pusten.

Her tuter politiet på bilistene: – Det tar tid å bygge nye vaner

Overrasket over Kongsveien-reaksjoner: – Alle er varslet

Hva skjer når Kongsveien blir enveiskjørt? Dette svarer byråden

Stengingen av Kongsveien skaper kaos i småveiene: – Det er helt sykt