Herold

Seksjon for habilitering er en kommunal tjeneste som ofte går under radaren. Her er risiko en del av hverdagen. Oppgavene er så komplekse at selv ansatte i seksjonen ikke har full oversikt over vold, tvang – når man må gripe inn i folks frihet – og hvordan både mennesker og nærmiljø skal holdes trygge.

For noen ansatte betyr dette å låse dører, flytte andre beboere i sikkerhet og vente på politiet i det som egentlig skulle vært en helt vanlig arbeidsdag. Alt skjer samtidig, hver eneste dag. Konsekvensene er konkrete og alvorlige – ikke bare for dem som mottar tjenestene, men også for ansatte og samfunnet rundt.

En lite synlig tjeneste - med stort samfunnsansvar

Seksjonen gir tjenester til rundt 400 barn, unge og voksne – fra små barn til eldre. Det kan være barnebolig, avlastning, tjenester i foreldrehjem, ambulerende tjenester, omsorgsboliger, boligklynger, arbeid‑ og aktivitetstilbud, BPA og tvungen omsorg. Behovene stopper ikke klokka fire. De følger mennesker hele døgnet, hele uka, hele året – og ofte hele livet.

Mange tjenestemottakere befinner seg i skjæringspunktet mellom nevroutviklingsforstyrrelser, psykisk lidelse, rus, og alvorlig atferd. Dette er ikke Team Pølsa eller A‑laget, der riktige grep raskt gir synlige resultater. I Seksjon for habilitering er det sjelden enkle løsninger. Framgang måles i små steg, over lang tid, i et landskap der uforutsigbarhet er normalen. Små feilvurderinger kan få store konsekvenser, ikke bare for den enkelte tjenestemottaker, men også for andre tjenestemottakere, ansatte og omgivelsene.

Når vold og politi blir en del av hverdagen

I deler av tjenesten er vold og trusler blitt en fast del av arbeidshverdagen. For ansatte kan det bety å avbryte en påbegynt aktivitet, flytte andre i sikkerhet og ringe politiet for å komme seg trygt gjennom vakta. Bare i første kvartal i år er det registrert 105 avvik knyttet til vold og trusler. Totalt for 2025 var tallet rundt 400. Avvikene inkluderer fysisk vold, trusselepisoder og situasjoner som involverer en tredjepart. For flere avdelinger er rutiner for politibistand blitt en del av ordinær drift – ikke et unntak.

Ikke alle hendelser fanges opp i kommunens systemer, fordi flere tjenester leveres av private aktører. Ansvaret forsvinner likevel ikke. Når kapasiteten ikke strekker til over tid, flyttes presset videre – til politiet, legevakta og andre akuttjenester.

Boligmangel forsterker utfordringene. I dag har seksjonen en liste på 85 personer med behov for bolig, noen med mer eller mindre akutt behov, uten at kommunen har noe å tilby. Det betyr midlertidige løsninger, dyre private tiltak – og mer uro- både for dem som trenger tjenestene og for folk rundt. Samtidig drives tjenester i boliger som er uegnede, både for brukerbehov og ansattes sikkerhet. Kommunen er likevel lovpålagt å levere forsvarlige tjenester.

Barn og unge i et gap mellom tjenester

En særlig bekymring gjelder barn og unge som flytter fra barnevernsinstitusjon og barne‑ og ungdomspsykiatri til kommunen. Mange har allerede store behov. For noen blir overgangen et tomrom mellom tjenester, der ingen har hele bildet og én tydelig hånd mangler.

Politiet melder samtidig om en økende gruppe unge med kognitiv svikt som utfordrer dem i langt større grad enn tidligere. Det reiser spørsmål om tidlig innsats, kapasitet og hvem som tar det samlede ansvaret.

Når forsvarlighet presses over tid

Over tid har tjenesten arbeidet systematisk for å avklare hva som er et faglig forsvarlig nivå for drift. Denne grensen er kjent. Likevel drives seksjonen i dag uten reelle sikkerhetsmarginer, samtidig som oppgavene blir stadig mer krevende. Når en tjeneste presses over tid, skjer det sjelden med én dramatisk hendelse. Det skjer bit for bit; færre boliger, flere krevende saker og mindre rom for å handle før noe alvorlig skjer.

Et ansvar som ikke kan skyves videre

Habilitering handler ikke bare om omsorg. Det handler også om forebygging, rettssikkerhet og samfunnsvern. Når denne tjenesten ikke er tilpasset oppgavene den faktisk har, blir ikke problemene borte – de forsterkes og rammer flere.

Hvordan kommunen prioriterer og organiserer habilitering, angår flere enn dem som jobber i tjenesten. Det handler om trygghet, ansvar – og om hvordan vi som kommune tar vare på dem som trenger oss mest.