Herold

Hva skjer når livsverk og brennende engasjement møter en ugjennomtrengelig vegg av paragrafer? Saken mot ekteparet Omdal i Sogndalstrand viser et byråkrati som har mistet både skjønn og sunn fornuft av syne.

I over 30 år har ekteparet Eli Laupstad Omdal og Jan Oddvar Omdal lagt ned sjela si i å sette i stand verneverdige hus i Sogndalstrand. Med en investering på 45 millioner kroner har de reddet en kulturskatt – en innsats som med rette sikret dem Kongens fortjenstmedalje. Nå risikerer de i stedet 50.000 kroner i bot hver, eller 25 dager i fengsel, for å ha skiftet ut vinduer på hotellet.

Vi er selvsagt klar over at regelverket må følges, og at kulturminneloven er til for å beskytte vår felles historie. Ekteparet Omdal har også spilt med åpne kort. De innrømmer at de ikke leste hele brevet fra fylkeskommunen, hvor det kom frem at kun to av vinduene hadde tillatelse til å bli skiftet ut. De forklarer videre at de byttet ut de dårlige vinduene med kopier, rett og slett fordi de ikke trodde det var mulig å reparere dem.

Kulturhotell-paret har fått bøter, men ankar: – Me kan ikkje ha på oss å vera miljøkriminelle

Tar tak i miljøkrim-saken: – Ble så oppgitt at jeg sendte spørsmål til klima- og miljøministeren

Jan Oddvar Omdal reagerer kraftig på å bli ansett som en «miljøkriminell», en merkelapp han nekter å akseptere. Eli Laupstad Omdal forteller at saken har tatt fra henne lysten til å drive næring i området. Hun legger til at de gjerne skulle ha valgt fengselsstraff fremfor boten dersom det var mulig. Dette er fortvilte ord fra mennesker som i 1994 så en kulturskatt som lå og ventet på å bli tatt hånd om. Når feil begås i god tro av noen som har viet livet sitt til å redde kulturarven, må det vitterlig være rom for tilgivelse og en smidigere behandling.

Men fra Rogaland fylkeskommune er det ingen smidighet å spore. Seksjonssjef Lars Riese forklarer at de var «nødt til å anmelde» saken fordi de har et lovpålagt ansvar for å forvalte kulturminner, og fordi de anser de utskiftede vinduene som uerstattelige. På spørsmål om hva han tenker om at situasjonen oppleves tung for ekteparet, svarer Riese at han ikke kan uttale seg om følelsene deres, og at han forsøker å «holde sakene fra hverandre». Fylkeskommunen roser hotelldriften, men insisterer på å la jussen gå sin nådeløse gang – uavhengig av ekteparets unike innsats.

Også påtalemyndigheten har gitt sin forklaring. Politiadvokat Erik W. Rand viser til at Riksadvokaten har pålagt dem å prioritere saker som omhandler kulturminnekriminalitet. Slik sett gjør påtalemyndigheten bare jobben sin når de nå forbereder seg på rettssak til høsten.

Det er fylkeskommunen som i langt større grad burde vist evne til skjønn og dialog før de trykket på den store røde knappen. Å skille driften fra anmeldelsen, slik fylkeskommunen hevder de gjør, fremstår som en hul trøst når de samtidig sender ekteparet til rettssalen.

Dette er etter vårt skjønn en urimelig håndtering. Det er dessverre nok et eksempel på at byråkratiet mister sunn fornuft av syne, og at forvaltningen ikke viser smidighet i møte med virkelige mennesker. Slike saker er gift for lokalt engasjement. Det svekker tilliten til det offentlige og sementerer oppfatningen av et stivbeint regelverk forvaltet av firkantede byråkrater.

Vinduene som ble til overgrep

Vern som verkar – legg til rette for at kulturhistoriske miljø er i bruk