Herold

De siste dagene har vi igjen fått en påminnelse om hvor brutal den offentlige samtalen kan bli. Etter de rasistiske uttalelsene fra FrP-rådgiver Hårek Hansen har det vært mye debatt om hatefulle ytringer, rasisme og tonen i politikken.

Det er bra at mange reagerer. Men det er ikke nok å reagere først når sakene havner i riksnyhetene. Vi må også reagere i hverdagen: i kommentarfeltene, på Facebook, rundt lunsjbordet – når mennesker omtales på en måte som bryter dem ned eller forsøker å skremme dem bort fra fellesskapet.

AUF-leder Gaute Børstad Skjervø har de siste dagene blitt utsatt for grove personangrep. Høyre-politiker Arina Aamir fra Oslo har også fortalt om mange år med hets og hat. En alvorlig konsekvens er at unge kan la være å engasjere seg fordi de ser hva det kan koste.

Det kan vi ikke akseptere. Vår plikt er å stå opp mot hets og hat. Vi må ikke tie stille. Men da må vi også tenke gjennom hva vi selv skriver og sier.

Det gjelder også oss som er folkevalgte her i Modum. Vi har et særlig ansvar. Vi er forbilder, enten vi liker det eller ikke. Det betyr ikke at debattene skal bli tannløse, men vi må bli flinkere til å skille mellom sak og person.

Vi må tåle uenighet og at andre partier ser verden annerledes enn oss. Vi må argumentere i sak uten å harselere, bruke hersketeknikker eller erstatte politiske argumenter med retoriske angrep. Vi må også kunne anerkjenne gode forslag fra andre. Å være politisk uenige betyr ikke at alt «motparten» foreslår er feil.

Vi bygger ikke tillit gjennom krangel, hets og hat. Slik får vi heller ikke flere til å engasjere seg. Skal vi vise yngre mennesker at lokalpolitikken er et sted hvor de kan bidra, bli hørt og gjøre en forskjell, må vi starte med oss selv.

Vi er folkevalgte også utenfor de formelle møtene. Rollen følger oss ikke bare i kommunestyresalen eller i utvalgene, men også når vi skriver i sosiale medier. Vi kan ikke gjemme oss bak et tastatur og si at vi uttaler oss som «private» når vi samtidig har en folkevalgt rolle. Polarisering og konfliktorienterte innlegg på sosiale medier er synlige for alle. Folk ser hvem vi er, og hvordan vi opptrer.

I 2027 er det kommune- og fylkestingsvalg. Da skal mange nye mennesker stille til valg, både i Modum og i resten av landet. Forhåpentligvis vil mange være unge og stille for første gang. Da må vi spørre oss selv: Hva slags politisk klima inviterer vi dem inn i?

Selv tåler jeg mye. Likevel ble en grense overskredet da Bygdeposten for litt siden skrev at jeg var valgt til Modum Arbeiderpartis ordførerkandidat, og det kom kommentarer hvor jeg blant annet ble kalt hjernedød. Jeg klarer å stå i det, men skal det virkelig være en del av prisen for å engasjere seg? Er det greit at jeg som lokalpolitiker skal motta slike meldinger?

Hva med 18-åringen som vurderer å si ja til en plass på lista? Småbarnsforelderen som har lyst til å bidra? Den unge som har meninger, men ser hvordan voksne mennesker oppfører seg i kommentarfeltene?

Hvis hatefulle ytringer, personangrep og rasisme får dominere, risikerer vi at gode folk lar være å stille. Da taper demokratiet. Politikk skal være uenighet og debatt, men det er stor forskjell på å kritisere politikk og å angripe menneskeverdet til dem som deltar.

Derfor må vi si ifra. Ikke bare når det rammer oss selv eller noen vi er enige med. Men hver gang grensen krysses.

Ønsker vi en debatt preget av hets og hat?

Jeg mener svaret er nei. Og da må vi også tørre å si det høyt.