Herold

Norge har fått en regjeringsoppnevnt omstillingskommisjon. Det lyder nesten teknokratisk uskyldig - men spørsmålet er alt annet enn ufarlig: Hva er det egentlig Norge skal omstilles fra? Og hva skal vi bli?

Svaret på disse spørsmålene finnes ikke i seminarrommene i Oslo. Det finnes først og fremst i nord. For det er i Nord-Norge – og særlig i Finnmark – at Norge og Europa finner det som nå er blitt den nye knapphetsøkonomien: areal, energi, mineraler og strategisk beliggenhet.

Det er her nye industrielle verdikjeder kan bygges. Det er her Europas behov for sikkerhet, energi og råvarer møter norsk geografi og reindriftens interesser. Og det er her det grønne skiftet enten blir realisert i praksis – eller stopper opp i konflikter, utsettelser og politisk handlingslammelse.

Skal omstillingskommisjonen - og regjeringen - lykkes, holder det ikke med høystemte mål. Man må våge å si noe om hvordan arealkonfliktene i nord skal håndteres. Berøringsangsten knyttet til den ensidige opptattheten av rettigheter i samisk politikk må legges til side. Ved siden av våre egne behov, har Norge også et internasjonalt ansvar.

Forslaget om en omstillingskommisjon ble presset frem i budsjettforhandlingene, etter krav fra MDG. Ap og Sp var skeptiske, men strakk seg langt for å få en avtale i havn. Kommisjonens leder er Erlend Grimstad, advokaten og Sp-politikeren som har statssekretær-erfaring fra tre departementer. Han har har allerede varslet at ambisjonen er å levere noe som «faktisk kan brukes».

I Nordkalottfolket har vi forventninger til kommisjonen hvor blant annet tre tidligere markante stortingsrepresentanter er medlemmer - Lan Marie Berg (MDG), Kari Elisabeth Kaski (SV) og Sveinung Rotevatn (V).

Omstillingskommisjonen er et resultat av et politisk kompromiss og en erkjennelse av at norsk økonomi står foran en veldig krevende strukturell endring. Kommisjonen kommer som en naturlig og riktig oppfølging både regjeringens perspektivmelding og Mario Draghis rapport om europeisk konkurransekraft. Europa investerer for lite, produserer for lite og sliter med høye energikostnader. Norge er ikke skjermet mot noe av dette.

Kommisjonen består av aktører med vidt forskjellig forståelse av virkeligheten og helt ulike svar på hva som må gjøres. For noen er omstillingen starten på slutten for olje- og gassalderen. For andre handler den om å frede mest mulig natur og skjerme reindriften mot nye inngrep. For atter andre handler det om å sikre at Norge fortsatt kan være en stabil energileverandør og industrinasjon i en stadig mer urolig verden.

Midt oppi alt dette avtegner det seg et paradoks: De som snakker høyest om naturhensyn og klimakrise sier samtidig nei til prosjektene som faktisk kan realisere den grønne omstillingen.

Sametinget, styrt av NSR, har – i samspill med Rødt, SV og Motvind – lagt seg på en linje der alle inngrep og utviklingsprosjekter avvises. Hensynet til reindriften trumfer alt, og vekst og utvikling blir i seg selv sett på som et problem.

Når svaret fra disse akørene er nei til kraftutbygging, nei til mineralutvinning og nei til industri – hva er da planen?

Omstilling kan ikke vedtas. Den må bygges, investeres i - og gjennomføres. Og jo lenger nord man kommer, desto tettere henger energi, industri - og vekst – også sammen med beredskap og sikkerhetspolitikk.

Det er mot den god dokumenterte kulissen av utfordringer Omstillingskommisjonen skal forholde seg til når den etter hvert tar turen nordover for å hilse på virkeligheten.

Men aner vi nå noen lyspunkt? MDG ser ut til å bevege seg fra et kategorisk nei til vindkraft til et betinget ja – begrunnet med behovet for kraft til klimakutt og industri. Partiet reverserer ikke sitt syn på naturhensynet, men ser ut til å erkjenne av at mer kraft må bygges ut – og at også landvind kan være en del av løsningen.

Og hva med SV? Etter at partiet trakk seg fra omkampkameratenes krav om å stanse Melkøya, er spørsmålet om partiet nå vil bevege seg i retning av en mer ansvarlig, konstruktiv linje?

Kommisjonsleder Grimstad kjenner dessuten Finnmark ganske godt. Han var styreleder i Varanger Kraft da Raggovidda vindpark i Berlevåg kommune ble realisert, og det gikk faktisk fredelig for seg. Ryktene vil til og med ha det til at vindmøllene og reinen lever i fredelig sameksistens inne på Raggovidda.