Herold

Dette jordbruksoppgjøret avgjør om løftet om jamstilling var alvor.

Årets jordbruksforhandlinger er ikke bare enda et oppgjør. De er i praksis siste mulighet til å følge opp stortingsvedtaket om at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet skal tettes innen 2027.

Det vedtaket har Arbeiderpartiet selv vært med på å vedta. Da holder det ikke med gode intensjoner. Nå må det leveres i praksis.

Når vi går inn i detaljene i statens tilbud, er det én ting som peker seg ut: hvordan pengene fordeles. Noen produksjoner kommer relativt godt ut. Andre blir hengende etter.

Det er ikke en påstand. Det begynner nå å komme konkrete regnestykker fra gårdsnivå gjennom Bondebladets kalkulator.

På flere grovfôrbaserte bruk med ammeku ser vi at forskjellen mellom jordbrukets krav og statens tilbud fort ligger på 180–220 000 kroner.

Samtidig har jeg regnet på min egen produksjon i Vestfold, med hvete, potet og gulrot. Der er forskjellen mellom krav og tilbud bare noen få tusenlapper.

Dette viser en tydelig skjevfordeling.

Jeg mener det er riktig og nødvendig å prioritere grøntproduksjon, matkorn og planteproduksjon. Norge trenger mer norsk mat produsert på egne ressurser.

Men det kan ikke være slik at veien til økt planteproduksjon går gjennom å la grovfôrbaserte produksjoner bli hengende etter.

For dette handler ikke bare om økonomien på det enkelte bruk. Det handler om hvordan vi bruker ressursene i hele landet. Grovfôr og beitedyr gjør det mulig å produsere mat på arealer som ikke kan brukes til grønnsaker eller matkorn. Det er god ressursutnyttelse, god beredskap og en viktig del av norsk matproduksjon.

Også i Vestfold er dette relevant. Vi trenger ikke bare grønt og korn. Vi trenger også husdyrproduksjon som bygger næringsrik jord, utnytter grasressurser og holder arealer i drift. Samtidig ser vi at flere av de få løftene som gis til ammeku og sau i liten grad treffer sone 1, der Vestfold ligger.

Skal målet om jamstilling nås, må de som ligger lengst bak løftes mest. Slik tilbudet ligger nå, skjer ikke det.

Dette henger sammen med mine tidligere innlegg om matproduksjon i Lågendalen. Spørsmålet er ikke bare hva som er mest lønnsomt på de beste arealene, men hvordan vi sikrer matproduksjon, aktivitet og beredskap i hele regionen over tid.

Arbeiderpartiet har vært tydelige på at folk skal kunne leve av arbeidet sitt. Det må vel også gjelde bønder?

Jeg mener det også er åpenbart at staten må øke potten for å få med de grasbaserte produsentene, ikke omfordele den potten de allerede har gitt. At grønt, korn og miljø kommer bedre ut av statens tilbud enn ammeku og sau betyr ikke at de får ufortjent mye. De får bare det som må til. mens de andre får for lite!

Hvis staten ikke kommer nærmere jordbrukets krav i disse forhandlingene, brytes løftet om jamstilling innen 2027. Da må også folk være forberedt på at det kan ende i brudd.

Det er ikke fordi bønder ønsker konflikt. Det er fordi det ikke er mulig å oppnå jamstilling uten at de produksjonene som ligger lengst bak faktisk løftes.

Hvis ikke det skjer nå som vi har et omforent klart mål, når skal det da skje?