Herold

Rovdyrforvaltningen i nord fremstår balansert på papiret, men i praksis kan belastningen være skjevt fordelt. Når Finnmark ikke når sine bestandsmål, samtidig som regionen samlet gjør det, reises spørsmålet om Troms i realiteten bærer en uforholdsmessig stor del av rovvilttrykket.

Troms står i fare for å bli Norges rovdyralibi. Ikke fordi fylket er best egnet, men fordi det er her belastningen blir størst. Når tilgangen på naturlige byttedyr er begrenset, blir sau og rein en viktig del av næringsgrunnlaget for å opprettholde nasjonale bestandsmål.

Rovviltpolitikken i Norge bygger på en målsetting om balanse mellom levedyktige rovviltbestander og bærekraftige beitenæringer. I Troms oppleves denne balansen som stadig fjernere. Til tross for stabile regiongrenser og bestandsmål siden midten av 2000-tallet, rapporterer beitenæringene om økt rovdyrtrykk og en forvaltning som ikke treffer virkeligheten i nord.

Rovviltregion 8, som omfatter Troms og Finnmark, er landets klart største region, på om lag 75 000 km². Troms utgjør rundt 26 000 km², altså omtrent en tredjedel. Samtidig er landskapet i Troms preget av øyer, halvøyer og bratte fjell, med begrenset sammenhengende leveområde for rovvilt uten konflikt med beitenæringene.

Tallene for 2025 viser 91 familiegrupper av gaupe i Norge, tilsvarende rundt 538 dyr. Dette er over det nasjonale bestandsmålet på 65 familiegrupper. Region 8 ligger samlet sett over sitt mål, men Finnmark oppfyller ikke sitt delmål. Det betyr at bestanden ikke er jevnt fordelt.

Finnmark utgjør om lag 65 prosent av arealet i region 8, men har et bestandsmål på kun 4 gauper og 3 jerv. Troms utgjør de resterende 35 prosent. Når Finnmark ikke når sitt mål samtidig som regionen samlet gjør det, innebærer det at måloppnåelsen i praksis i stor grad bæres av Troms.

For jerv viser overvåkingen at det ble registrert 51 ynglinger i Norge i 2025, og at alle regioner med bestandsmål ligger på eller over målet når man ser på gjennomsnittet de siste tre årene. Samtidig følges det opp et betydelig antall ynglelokaliteter i Troms, noe som understreker fylkets rolle i måloppnåelsen. Bestandene måles ikke gjennom direkte telling av dyr, men ved registrering av familiegrupper basert på spor, observasjoner og viltkamera, kombinert med avstandsregler for å unngå dobbelttelling. Metoden er standardisert, men gir et konservativt estimat snarere enn et eksakt antall dyr.

NINA legger til grunn ynglinger som mål på bestand. Enkeltindivider uten yngling er vanskeligere å registrere. I nord, der flere dyr kan være i samme område uten å danne familiegrupper, øker risikoen for at deler av bestanden ikke fanges opp. I nord, der rovdyr i større grad deler og overlapper leveområder, utfordres tellereglene som bygger på klare og avgrensede familiegrupper. Ifølge Norsk institutt for naturforskning er arealbruken mer fleksibel i disse områdene. Det kan føre til at flere individer innenfor samme område blir slått sammen i tellingene, og at bestanden fremstår lavere enn den faktisk er.

Skadefelling er ment å være et målrettet virkemiddel for å redusere tap, men oppleves i praksis som for restriktivt. Terskelen for å få innvilget skadefelling er høy, samtidig som kravene til dokumentasjon er omfattende og tidsvinduene ofte korte. I et værhardt og krevende terreng gjør dette det vanskelig å få gjennomført effektiv felling.Samtidig baserer uttaket seg i stor grad på kvotejakt. Denne formen for jakt er mindre målrettet, og det er ikke gitt at det er individene som faktisk forårsaker skade som tas ut.

Bruk av åte kan i større grad tiltrekke åtseletere, mens individer med sterkere jaktatferd i mindre grad fanges opp. Poenget er ikke å erstatte kvotejakt med skadefelling, men å sikre at skadefelling fungerer som det målrettede virkemiddelet det er ment å være. I dag fremstår det som for vanskelig å få innvilget skadefelling, og fellingsperiodene er ofte for korte til å gi effekt.Når dette ses i sammenheng med en bevisst konservativ bestandsestimering, og at vi likevel ligger på eller over bestandsmål, fremstår det som lite treffsikkert at skadefelling praktiseres så restriktivt. Både terskelen for å innvilge skadefelling og lengden på fellingsperiodene bør vurderes for å sikre at virkemiddelet faktisk fungerer etter hensikten.

I dette bildet kommer forslaget om å endre bestandsmålene i nord. Region 7 kan få en reduksjon, og region 8 foreslås redusert samlet. Samtidig foreslås det å fjerne delmålet for Finnmark. På papiret fremstår dette som en samlet reduksjon i nord. I praksis er bildet mer sammensatt.

Når delmålet for Finnmark fjernes, bortfaller samtidig en geografisk forankring av bestanden. Selv om totalmålet for region 8 reduseres noe, skal det fortsatt oppfylles samlet. Det åpner for at en større andel av bestanden kan bli konsentrert i Troms, samtidig som nivået kan reduseres i både Nordland og Finnmark.

Konsekvensen blir tydelig når man ser på areal. Dersom en større del av bestanden i praksis konsentreres i Troms, innebærer det en forskyvning fra et område på nær 75 000 km² til et område på rundt 26 000 km². Det gir høyere tetthet og økt konfliktnivå.

I Troms overlapper leveområdene i stor grad med beiteområder, og tilgangen på naturlige byttedyr er begrenset. Gitt denne kombinasjonen av areal, fordeling og naturgrunnlag, er det en reell risiko for at rovdyrtrykket i Troms blir høyere enn i andre deler av landet, selv om bestandsmålene på papiret er oppfylt på regionnivå.

Troms har svært verdifulle sommerbeiter, noe som gjør områdene særlig viktige å bevare for aktiv bruk av beitenæringene. Samtidig er beitegrunnlaget mange steder allerede presset av klima, topografi og krevende vinterforhold, noe som gjør økt rovdyrbelastning ekstra utfordrende.

Tiden er inne for å gjennomgå rovdyrforvaltningen. Ikke nødvendigvis for å endre de nasjonale bestandsmålene, men for å sikre at forvaltningen i større grad tar hensyn til egnet areal, beitenæringene og tilgangen på naturlig byttedyr.

Troms kan ikke være et rovdyralibi. Beitenæringene kan ikke være matfatet.