Herold

15. mai markeres Nakba, som betyr «Katastrofen» på arabisk. Dagen markerer den etniske rensningen sionistiske militser utførte mot palestinerne i 1948, da de med vold fordrev over 750 000 palestinere på flukt og utslettet 531 palestinske landsbyer og byer. Slik etablerte militsen staten Israel.

For palestinerne er ikke Nakba bare historie. Den fortsetter den dag i dag.

Millioner av palestinere lever fortsatt som flyktninger i nabolandene rundt Palestina eller som internt fordrevne, uten mulighet til å vende hjem. FN-resolusjon 194 slår fast palestinske flyktningers rett til retur og kompensasjon, men over 78 år senere nekter Israel fortsatt palestinerne denne retten. FN og den internasjonale domstolen har gjentatte ganger advart om Israels brudd på folkeretten, ulovlige okkupasjon, bosettingspolitikk og alvorlige menneskerettighetsbrudd mot palestinerne.

På Gazastripen, den okkuperte Vestbredden og i Jerusalem lever palestinerne under okkupasjon, apartheid, blokade, bombing, tvangsfordrivelser og stadig mer brutal vold, overgrep og drap. Denne våren har Israel også bombet, destruert landsbyer og gått inn og okkupert Sør-Libanon der en million palestinske flyktninger igjen blir drevet på flukt. Stadig større områder på Vestbredden annekteres eller koloniseres gjennom ulovlige israelske bosettinger. Palestinske hjem rives, familier drives på flukt og sivile blir drept nesten daglig.

Samtidig ser vi stadig mer ekstreme lover og politikk fra israelske myndigheter. Israel har nylig åpnet for bruk av dødsstraff rettet kun mot palestinere gjennom henging. Dette er et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter og et tydelig eksempel på et apartheidsystem der ulike lover og rettigheter gjelder for ulike mennesker basert på etnisitet og nasjonalitet. Når palestinere lever under militærdomstoler, mens israelske ulovlige bosettere på samme område dømmes etter sivile lover, viser det hvor dypt diskrimineringen er institusjonalisert.

Tre år inn i folkemordet på Gaza ser vi også en annen farlig utvikling: verdens oppmerksomhet begynner å vende seg bort. Mediene skriver mindre. Mange føler på avmakt, apati og utmattelse. Stadig flere spør seg om noe nytter. Det er nettopp derfor vi må fortsette.

Historien viser at solidaritetsarbeid er et maraton, ikke en sprint. Palestinerne trenger ikke at verden gir opp fordi kampen tar lang tid. De trenger mennesker som fortsetter å bry seg også når overskriftene blir færre. Som fortsetter å protestere, organisere, skrive, dele kunnskap og legge press på politikere og myndigheter. Håp er ikke noe man føler passivt. Håp er noe man skaper gjennom handling.

Nakba-dagen er derfor ikke bare en dag for å minnes historien. Det er også en dag for å protestere mot uretten som fortsatt skjer – og en påminnelse om at solidaritet betyr å holde ut, også når det føles tungt.

Nakba handler ikke bare om fortiden. Den handler om de grusomme handlingene Israel fortsatt gjør mot palestinerne akkurat nå. Stillhet hjelper undertrykkeren, aldri den undertrykte.

Palestinakomiteen i Tromsø og Tromsø for Palestina markerer Nakba-dagen lørdag 16. mai. Vi starter med appeller og demonstrasjonstog fra Rådhuset kl. 12:00, etterfulgt av solidaritetskonsert på Blårock kl. 21:00. Vi inviterer alle som støtter menneskerettigheter, folkerett og rettferdighet for palestinerne til å delta. Kan du ikke komme oppfordrer vi deg likevel til å signere Palestinakomiteens opprop mot Israels innføring av dødsstraff mot palestinere og til å engasjere deg for palestinernes rettigheter.