Herold

Vi må alle tåle krenkelser og ubehag. Vi må tåle ord som fornærmer. Det som krenker den ene, er komikk og stor humor for den andre. Idiotiske og ekstreme ytringer minner oss om at det fremdeles finnes idioter og ekstremister der ute — og det er i seg selv nyttig informasjon for et demokratisk samfunn.

Det mener jeg, fullt og helt.

Vi har ytringsfrihet for å sikre at vi som samfunn faktisk diskuterer de viktigste tingene. Og da må den enkelte også kunne gi uttrykk for all den tankemessige forurensningen og de kortslutningene som står i veien for fornuft, logikk og empati i ens eget hode.

Ytringsfriheten er ikke vakker. Den er ikke behagelig. Den er nødvendig — slik et kloakksystem er nødvendig for at en by skal fungere.

Mitt problem er altså ikke at ekstremister og idioter kommer til orde. Tvert imot. Mitt problem er oss andre.

Mitt problem er sånne som meg.

Den prinsipielle feigheten

Sånne som meg river enkelt av seg et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten på sosiale medier — og går deretter aldri i reell debatt med ekstremistene og idiotene vi nettopp forsvarte retten til å tale. Vi er eksperter på å forsvare prinsippet. Vi er amatører på å praktisere det.

Og det er ikke tilfeldig. Det finnes ingen enklere øvelse enn å forsvare ytringer man personlig kan ignorere — nettopp fordi de ikke rammer en selv, ens eget verdensbilde, eller ens «egne folk». Kritikken mot samiske rettigheter formuleres sterkt og applauderes av mange. Samtidig fornærmes de samme menneskene når det samiske samfunnet krever respekt for samiske verdier, kultur og livsform. Det framstilles som et nullsum-spill, der man enten vinner - eller taper.

Mens det faktisk kanskje bare er et forsøk på dialog og offentlig samtale mellom likeverdige parter, der begge parter til slutt er sånn passe fornøyd eller misfornøyd med resultatet.

Det prinsipielle forsvaret for ytringsfrihet er ofte et privilegiets forsvar — pakket inn som universell verdiliberalisme. Dette er ikke et marginalt problem. Det er selve kjernen i ytringsfrihetsparadokset i vår tid.

Ord er farlige — og det er meningen

For ord er farlige. Potensielt livsfarlige. Det er hele poenget.

Alle de uhyrlige handlingene vi kjenner gjennom menneskehetens historie er resultater av en brødsmulesti av ord og tanker med grusomme intensjoner. Holocaust ble varslet i god tid — ikke bare av Hitler selv i Mein Kampf (1925), men av et helt tiår med systematisk dehumaniserende propaganda som fikk gli gjennom det offentlige rom uten tilstrekkelig motstand.

Den politiske filosofen Hannah Arendt, som analyserte dette grundigere enn de fleste, pekte på hvordan ondskap vokser seg sterk gjennom gradvise normaliseringer — gjennom det hun kalte tankeløshetens banalitet.

De uhyrlige handlingene er ikke bare resultater av de som ønsket dem. De er resultater av oss som aldri tok til motmæle tidsnok — fordi det da var mest behagelig å holde kjeft og la andre ta kampen for oss.

Til det var for sent.

Hva ytringsfriheten faktisk var ment å være

Ytringsfriheten som konsept ble ikke formulert for å beskytte ekstremisme og idioti. Den ble formulert som en ventil — et sikkerhetsnett og en forutsetning for et åpent demokratisk system som evner å diskutere og slå ring rundt sine viktigste verdier.

John Stuart Mill, som formulerte noe av det mest varige om emnet i On Liberty (1859), var ikke først og fremst opptatt av den talendes rettigheter. Han var opptatt av oss som lyttet. Han argumenterte for at selv fullstendig gale meninger måtte få komme til uttrykk — fordi det tvinger oss til å skjerpe og rettferdiggjøre det vifaktisk tror på. Sannheter og påstander som aldri utfordres, blir dogmer. Påstander som får egne liv, påstander vi bare automatisk aksepterer som sanne eller fornuftige. Et dogme er ikke en levende overbevisning — det er en gravstein over en tankerekke som kanskje leder til annen konklusjon enn vi først tenkte.

Mill forutsatte noe som vi i dag later som vi glemmer: at noen faktisk lytter, formulerer en kritikk og svarer. Mill forutsatte at det fantes en offentlighet som engasjerte seg. At motforestillingene ble reist.

Ytringsfrihet uten deltakelse er ikke frihet. Det er et tomrom. Og tomrom fylles av de som er villige til å formulere alternativene - og til å betale prisen og ubehaget ved det.

Prisen jeg har betalt — og prisen du også skylder

Som tidligere blogger og skribent har jeg betalt en del av denne prisen personlig. Jeg er én gang oppsagt på grunn av mine offentlige meninger. Da jeg i sin tid publiserte Muhammed-karikaturene på min egen blogg, ble jeg truet på livet. Jeg har vært utsatt for digital stalking over år — og jeg har politianmeldt mennesker som forfulgte meg og gjorde tilværelsen unødvendig vanskelig over lang tid.

For mine offentlige ytringer. For meninger jeg fremdeles har.

Jeg nevner det, fordi det er en empirisk observasjon: ytringer koster noe. Noen ganger litt. Noen ganger mye. Men kostnaden er ikke tilfeldig fordelt. Den rammer konsekvent den som ytrer seg — og den rammer særlig dem som ytrer seg om det som virkelig betyr noe.

Det er svært få som risikerer liv, helse, jobb eller karriere for å hevde at vaniljeis er den beste iskremen. Men straks du sier at vaniljeis og sprøstekt bacon er den beste komboen, så møter du litt mer motstand. For da kommer motstanderne av svinekjøtt på banen. Og så følger diskusjonen om hvor ekte vanilje kommer fra. Og så kommer de laktoseintolerante på banen med fordømmelser og alternativer - akkurat før veganernes kritikk av hele melk-og -svinekjøtt-konseptet.

Og alt du tenkte var: en skikkelig digg dessert. Men så ramlet hele verden av kolonialisme, dyrevelferd, matintoleranse, norsk landbrukspolitikk og global klimapolitikk rett i fanget ditt.

Ytringsfriheten fungerer bare dersom du og jeg deltar — og deler på den prisen som dessverre må betales. Det er ikke vakkert. Det er ikke rettferdig. Men det er sant.

Uten vår deltakelse kan ekstremistene gjøre noe som er langt mer effektivt enn å vinne en debatt: de kan true et helt samfunn til taushet, én stemme om gangen.

Ikke ved å ha de beste argumentene, men ved å gjøre kostnadene ved å svare dem høyere enn kostnadene ved å tie. Ord er utmattende.