Herold

I Kenya ble Berit Anne Kleppenes internatmor for barn som levde langt vekk fra foreldrene sine.

– Vi trodde først at vi skulle til Sør-Amerika, men så fikk vi en invitasjon fra noen venner som fortalte at det var behov for internatforeldre i Kenya. Jeg var sikker på at Gud ønsket oss der. Det var ikke tilfeldig, men «Gudfeldig», forteller Berit. De jobbet som misjonærer og internatforeldre parallelt, men de tre første årene hadde de hovedfokus på internatlivet. Fredager i Kisumu Hver fredag dro skolen til den nærmeste storbyen, Kisumu. Der hadde de svømming i to timer før foreldrene kom for å hente ungene. – Det ble en møteplass der vi voksne, barna og foreldrene spiste lunsj sammen før helgen. På mandagene kom foreldrene tilbake til internatet for å levere ungene. – Internatet ble som et slags gjestehus, med små samlinger. Berit tok seg av barna som om det var hennes egne. En natt ble en av guttene alvorlig syk mens mannen hennes var borte på språkkurs. Hun var alene. – Det var kun Gud jeg kunne gå til. Veiene var for utrygge om natten, så sykehuset var ikke et alternativ. Hun knelte foran sengen til gutten og ba om at han skulle bli frisk fra de voldsomme magesmertene. – Vi dro bare til sykehuset hvis det var helt akutt. Etter at hun ba for gutten, gikk smertene bort, og han fikk sove, forteller Berit. Barna som ble igjen i helgene Ikke alle barna fikk reise hjem i helgene. Noen hadde foreldre som bodde flere timer unna. – De syntes vi veldig synd på. Disse barna ble igjen hos ekteparet, og sammen med deres egne barn dro de på turer og gjorde helgene gode. – Jeg tok på meg mamma-rollen til en viss grad. I fraværet av foreldrene leste de Guds ord for barna og hadde lesestunder der de minste fikk sitte på fanget, forteller Berit. Hun sier hun prøvde å være lik med alle barna og ikke favorisere noen, og å gi like mye kjærlighet til alle. Et delt bilde av internattiden Berit synes det er trist at noen misjonærbarn har opplevd vonde ting, som overgrep, på internat. – Det er helt ufattelig at sånt skjer i kristne miljøer. Vi kjenner ikke til at noe slikt skjedde på vårt internat. Hun opplever at fokuset ofte ligger på det negative, og at alle misjonærbarn har fått et stempel som ikke gjelder for alle. – Det har ødelagt for dem som hadde en veldig fin tid, som jeg tror var mange.