Herold

– Det er trist når en pårørende, enten det er kone, mann eller partner på 70–90 år, blir den som må ivareta den som bor hjemme, skriver Helge Mikkelsen.

Før jeg startet i helsesektoren i 1997, var det snakk om eldrebølgen. Vi fikk høre at det ville bli mangel på hjelpepleiere og sykepleiere. Vi måtte vise moderasjon for at vi skulle kunne gi våre eldre en verdig alderdom. Det var stadig forslag om hvordan vi skulle møte dette.

Jeg husker min avdøde far diskuterte dette over en kaffekopp med meg en tidlig morgen. Han var alvorlig kreftsyk, men hadde mange turer og opphold på Hammerfest sykehus. Han kunne se pleiere som tok klokke etter klokke for noen som var innlagt, eller når pårørende ringte på. "Klager ikke på de på golvet. Det er de høyere opp jeg klager over," sa han. Mine foreldre hadde hjemmetjenesten innom hver dag. Jeg lurer på hva pappa hadde sagt om stengte bo- og servicesentre her i bygda i dag?

Det ble en satsing i psykiatrien på 1990-tallet, også for utviklingshemmede. I 1998 kom boka Bedre service til brukerne – Det vi vil, får vi til!: Alta-modellen. Den var skrevet av Karin Mella og Kirsti Stene. Flere kommuner brukte denne boka etter hvert i sitt arbeid.

Det var mer tid da. Du kunne gå en tur med pasienten som hadde angst for å gå på butikken eller kafeen for å trene på dette. Spontane turer var det også rom for. Du kunne være en som de kunne ventilere til. Ja, det var færre pasienter på hver pleier.

På sykehjem kunne pleierne sitte ned og ta en brødskive og en kopp kaffe. Spørre de rundt bordet: "Hvordan har dere sovet i natt?" og "Skal jeg lese avisen for deg?" til han eller hun som ikke så så godt lenger. Du kunne la Turid eller Svein sove lenger hvis de ønsket det. Ønsket Svein en dusj, var det mulighet for det – ikke bare på torsdag fordi han sto på lista, eller Turid på tirsdag. Roar og Else ble tatt opp annenhver dag.

Det var mulighet til å gå en tur eller trille med rullestol. I dag er det blitt slik at pårørende må ta sine med til frisør eller for å komme seg ut på kafé og få frisk luft i lungene. Pleietyngden er blitt mye større.

I dag blir TV-en satt på, og de blir sittende foran den. Det er flere pasienter for hver pleier. Frokosten blir servert når "alle" er tatt opp. Oslofrokosten fra årene 1929–1935, som mange eldre snakket om da jeg jobbet, ble borte. Hensikten med oslofrokosten var å forbedre ernæringen og helsen til skolebarna, samt gi dem gode kostholdsvaner. Måltidet besto av melk, brød med pålegg og en frukt eller grønnsak.

Når kommunene er blakke, kan frokosten bli valget mellom hvitost eller brunost, jordbærsyltetøy eller bringebær. På lørdag og søndag kunne det være sursild, en laksebit og kokte egg, eller en bondeomelett som lørdagskos. Nå er frukt blitt luksus. Noen steder er desserten tatt bort etter middag. Ettermiddagskaffen med Gjende-kjeks kan vel føles stusslig etter hvert? En sykehjemsbeboer betaler tross alt 85 % av sin nettoinntekt i egenandel – av pensjon, trygdeytelser, leieinntekter og avkastning av formue.

Noen pleiere presser seg for lenge. De blir utbrente eller sykemeldte på grunn av den fysiske og psykiske belastningen de møter på jobb. Noen har doble jobber for å kunne betale utgifter til bolig, pendling, barnehage og barnas aktiviteter. En uførealder på ca. 57–60 år for sykepleiere er verdt å tenke over. Noen sliter med å få hverdagen til å gå opp, og en jobb utenfor helsesektoren – på bensinstasjonen, Rema 1000 eller andre butikker – kan bli løsningen.

Vi lever lenger, og behovet for hjemmebasert omsorg har økt i takt med levealderen. Hjemmetjenesten gjør en utrolig viktig jobb. Det er trist når en pårørende, enten det er kone, mann eller partner på 70–90 år, blir den som må ivareta den som bor hjemme.

Kan helseministre, stortingspolitikere og kommuner virkelig skylde på at eldrebølgen kommer som en overraskelse?