Herold

Flere eldre, færre folk i arbeidsfør alder, kamp om arbeidskraften, dyre vikarer og mer midlertidighet. Det mangler ikke på utfordringer for norske kommuner.

I Norge har vi stor oppslutning om velferdsstaten. Men navnet lyver litt. I virkeligheten består Norge av 357 velferdskommuner – med litt stat på toppen.

Kommunene sørger for trygge barnehager, gode skoler, de avgjør hvor vi skal ha boliger, næringsliv og hvordan vi skal planlegge framtida. Kommunene gir oss også verdig omsorg når helsa svikter og alderdommen kommer. Denne uka la regjeringen fram forslaget om hvor mye penger kommunene skal få neste år – det vi kaller kommuneproposisjonen.

Mange kommuner har større utfordringer nå enn i tidligere tiår. De klarer ikke å skaffe den arbeidskraften de trenger. Sykepleierstillinger står ledige, uten søkere. De mangler helsefagarbeidere og førskolelærere.

I mediene hører vi mest om økonomiske utfordringer. 2024 var et ekstra tøft år, da utgiftene økte, mens skatteinntektene ble lavere enn forventet. Staten stilte opp med ekstra milliarder høsten 2024, nye milliarder i 2025 og enda flere i 2026. Mange har klart å snu underskudd til overskudd, og sektoren er totalt sett tilbake på nivået før skattesvikten i 2024.

Men penger løser ikke alle problemer. En rapport fra Telemarksforskning viser urovekkende funn: I 108 av de minst sentrale kommunene blir det 26 prosent færre sysselsatte frem mot 2050. I 12 av disse kommunene vil antallet sysselsatte halveres. Kommunene kan få problemer med å levere tjenester, spesielt innen helse og omsorg.

Siden 2001 har befolkningsveksten i hovedsak skjedd i aldersgruppene 20–79 år, og vært sterkest i gruppene over 45 år. De neste årene vil nesten all befolkningsøkning være i de eldste aldersgruppene. Kommunene trenger flere folk, men tilgangen på arbeidskraft går ned, og distriktskommuner sliter mest.

Mange forsøker å bøte på problemet med vikarbyrå, bonuser, høyere lønn og midlertidige ordninger. Det driver kostnadene i været for den enkelte kommune, og det kan føre til at andre kommuner også må betale mer for å skaffe folk, uten at det blir mer tilgjengelig arbeidskraft totalt sett.

Det finnes ingen enkel løsning, og det er ulike utfordringer fra sted til sted. Men vi trenger mer omstilling, mer interkommunalt samarbeid, og for mange kan sammenslåing til større kommuner være det beste tiltaket for å møte mangel på arbeidskraft. Regjeringen mener kommunene selv er best egnet til å beslutte hva som er best for dem. Vår rolle skal være å bidra med gode rammer – både økonomisk, gjennom redusert statlig detaljstyring, og med nye virkemidler.

Nylig besøkte jeg Indre Namdal. Der har fire kommuner etablert felles legetjeneste, som gjennom et forsøk har fått myndighet til å fatte vedtak. Innbyggerne får gode tjenester, og legene et større og sterkere fagmiljø. Jeg vil si til andre mindre kommuner med store utfordringer: Lær av Indre Namdal!

En del av løsningen på lite helsepersonell er å hjelpe flere eldre til å bo hjemme lenger. Reformen "Bo trygt hjemme" skal bidra til flere aldersvennlige bomiljøer. Gjennom Husbanken kan eldre få dekket inntil 25 prosent av kostnaden til å bygge om boligen, for eksempel med rekkverk, bedre belysning, å fjerne dørstokker, eller bytte badekar med dusj.

I januar foreslo kommunekommisjonen en rekke forenklinger. Vi har allerede flyttet 1,6 milliarder kroner fra øremerkede tilskudd til rammetilskudd, og tidoblet grensen for krav om rapportering. Det betyr mindre tid til å skrive søknader og drive med rapportering i kommunene. Vi vil også fjerne kompetansekrav innenfor helse og omsorg og lempe på dagens detaljerte krav for ansettelse i lærerstilling.

Vi skal forenkle og forbedre Norge. Da må vi omstille oss i kommunene, fylkeskommunene og i staten, og vi må redusere unødvendig byråkrati. Den jobben gjør vi best sammen.