Herold

Lp-debatten vignett (øverst i alle debattinnlegg)

Historieprofessor Hilde Henriksen Waage er tildelt Fritt Ords pris for sin forskning om Israel-Palestinakonflikten og Norges Midtøsten-politikk, og for sin uredde maktkritikk gjennom flere tiår. Det er velfortjent.

For dette har hun langt fra bare høstet lovord. Kritikken hun har møtt, ikke minst fra norske Israel-venner og det utenrikspolitiske etablissement har tidvis hatt karakter av mobbing og hersketeknikk. For henne personlig må dette selvsagt ha vært belastende, men det forteller også mye om makt og myndighetsutøvelse, ytringsklima, mediepolitikk og behandling av omstridte spørsmål i vår offentlige debatt. Det har ikke vært et vakkert skue.

Selv i Norge, et liberalt demokrati der ytringsfriheten står sterkt, ser vi at den motarbeides – ikke bare av diverse interessegrupper, men også av etablerte medier og offentlige myndigheter når ytringene ikke passer dem. Behandlingen av Waages forskning gir eksempler på en tidvis brutal undertrykkelse av stemmer og synspunkter som ikke har vært i tråd med etablert politikk og rådende holdninger.

Gjennom forskningsmessig nybrottsarbeid har Waage siden slutten av 1980-tallet vært en viktig stemme og bidratt til ny innsikt og nye perspektiver i en Midtøsten-debatt som både har vært ensidig, ureflektert og partisk. Sentralt i denne forskningen står to betente tema: konflikten mellom Israel og palestinerne og Norges rolle i Oslo-avtalene.

For det første utfordret dette forestillingen om Norge som Israels beste venn og norsk opinions overveldende støtte til den jødiske staten. Hennes, og andres kritiske synspunkter har oppskriftsmessig utløst anklager om antisemittisme og jødehat, og gjør det til dels fortsatt. Men en historikers rolle her er først og fremst å analysere og forklare Israels politikk – hva denne staten foretar seg, og hvorfor. Når dette kolliderer med hva mange ønsker å høre, uteblir ikke reaksjonene. Heller ikke de usmakelige.

For det andre avdekket hun spillet bak Oslo-prosessen og de såkalte fredsavtalene mellom Israel og palestinerne. Oslo-avtalene på 1990-tallet var selve kronjuvelen i norsk utenrikspolitikk. De dannet grunnlaget for en pretensiøs norsk selvforståelse; Norge som fredsnasjon og humanitær stormakt. Dette imaget skulle ingen pirke på. Men det gjorde Waage da hun avdekket at Norge ikke hadde vært en nøytral megler slik man påsto, men i realiteten opptrådt helt og holdent på Israels premisser. Dette utløste nærmest gammeltestamentlig vrede fra politikere og embetsverk i Utenriksdepartementet. Waage ble utskjelt, frosset ut og nærmest erklært persona non grata i utenrikspolitisk sammenheng.

To forhold har bidratt til Waages «rehabilitering» fra en slags paria til prisvinner. Det ene er Israels egen politikk som har revet bort grunnlaget for landets støtte i norsk og internasjonal opinion. Med sin krigføring i Gaza og andre steder i regionen har Israel ødelagt sitt moralske og politiske omdømme. Grunnlaget for kritikk av Israel er nå så innlysende at de rituelle anklagene om antisemittisme har mistet sin kraft.

Det andre er Epstein-avsløringene som her til lands har avdekket et spill blant en utenrikspolitisk elite, en stat i staten der alminnelige forvaltningsregler, innsyn og kontroll tilsynelatende ikke gjaldt. Strukturene som Waage kritiserte har langt på veg falt sammen av seg selv, godt hjulpet av en amerikansk sexovergriper.

Det passer for så vidt godt som en avrunding at Waage, som tidligere har slitt med et mildt sagt lite velvillig Utenriksdepartement, nå har fått full tilgang til arkivene som omsider «ble funnet» i Terje Rød-Larsen og Mona Juuls leilighet på Frogner.