Herold

Jeg som tidligere styremedlem i Leirfjord Bredband føler det nødvendig å svare på noen av de mange påstander som de siste månedene er presentert i media om selskapet, tidligere styre og prosjektet.

Bakgrunnen er blant annet leserinnlegget til Kay Rune Nersund publisert 1. mai 2026 med tittelen «Hvem har styrt Leirfjord Bredband?», samt flere tidligere innlegg fra Alf Harald Sælevik hvor det er forsøkt etablert et bilde av at tidligere styre alene skal bære ansvaret for situasjonen som har oppstått.

Det er beklagelig at denne saken er utviklet til en offentlig mediestorm rundt et selskap som kommunen samtidig ønsker å avhende for å redde verdier. Når sentrale personer over tid bidrar til å nedsnakke selskapet offentlig, skape usikkerhet rundt økonomi, drift og lovlighet, svekkes også selskapets omdømme, markedsverdi og mulighetene for en god salgsprosess.

Det burde bekymre flere.

Kay Rune Nersund går i sitt innlegg langt fra å være lokalpolitiker til å opptre både som jurist, dommer og premissleverandør for skyldspørsmål i saken. Problemet er at konklusjonene hans bygger på et snevert og ufullstendig faktagrunnlag.

I en rettsstat er det ikke politiske flertall, medietrykk eller ønsket om å finne syndebukker som avgjør ansvar. Det er de faktiske forholdene og dokumentasjonen som gjør det.

Revisjonsrapporten som Nersund viser til er en forvaltningsrevisjon og eierskapskontroll som har undersøkt utvalgte deler av selskapets drift og kommunens eierstyring. Rapporten dokumenterer samtidig store svakheter i kommunens egen utøvelse av eierskapet.

Det er et helt sentralt poeng som ofte utelates i debatten.

Revisjonen peker blant annet på:• manglende oppfølging av eierskapsmelding

• uklar rolleforståelse mellom generalforsamling, formannskap og kommunestyre

• mangelfull informasjonsflyt

• uklare fullmakter og ansvarsforhold

• betydelige svakheter i eierstyringen

Revisjonen konkluderer med at det er store svakheter i Leirfjord kommunes utøvelse av eierskapet i Leirfjord Bredband AS.

Likevel forsøker enkelte nå å omskrive historien til at ansvar skal plasseres hos tidligere styre.

Det bildet stemmer ikke.

I tilleggsrapporten som kontrollutvalget bestilte fremgår det også at revisjonen merkelig og oppsiktsvekkende i første omgang ikke hadde tilgang til selskapets helhetlige arkiv. Revisjonen bygget i stor grad på utdrag fra materiale hos advokatfirmaet Haavind. Tidligere styre fikk heller ikke innsyn i rapportutkastet for kommentar, til tross for ønske om dette.

Det er alvorlig når personer vurderes uten å få reell mulighet til kontradiksjon.

Nersund skriver som om det aldri forelå en finansieringsplan. Det er feil.

Det forelå både:

• vedtak om kapitalforhøyelse med en planlagt emisjon fra kommunen

• finansieringsplan for prosjektet, med forutsetning om kommunal lånegaranti

• politiske signaler fra ny politisk ledelse om at kommunen skulle følge opp sine forpliktelser

Dette var grunnlaget prosjektet ble bygget på.

Generalforsamlingen hadde vedtatt kapitalisering og strategisk satsing. Styret hadde plikt til å legge gyldige vedtak og bestilling fra eier til grunn i sitt arbeid. Styret kan ikke forventes å overprøve eier eller legge til grunn at kommunen ikke vil følge opp egne vedtak og forpliktelser.

Det avgjørende er derfor ikke hva vi vet i dag. Det avgjørende er hvilken informasjon og hvilke forutsetninger som forelå da beslutningene ble tatt.

Styrets ansvar vurderes juridisk ut fra situasjonen på beslutningstidspunktet, ikke basert på etterpåklokskap når prosjektet senere møtte problemer.

Nersund hopper samtidig elegant over hva som faktisk skjedde etter kontraktsinngåelsen.

Kommunen forsøkte å stille en kommunal lånegaranti som på grunn av feil i administrasjonens saksfremlegg og kommunestyrets vedtak førte til at Kommunalbanken reduserte lånerammen fra planlagte 4 millioner til 1,85 millioner kroner. Det kan ikke styret stilles til ansvar for.

Kommunestyret måtte senere rette opp vedtaket, men da var kommunens økonomi blitt så svak at Statsforvalteren ikke godkjente garantien. Dermed falt en vesentlig del av finansieringen bort.

I tillegg lot en tidligere vedtatt emisjon fra kommunen på 2,5 millioner kroner vente på seg, til tross for gjentatte henvendelser fra selskapet og signaler fra politisk ledelse om at pengene skulle komme.

Dette er forhold på eiersiden. Det er også verdt å merke seg at det overfor sittende styre ble opplyst at det ikke fantes midler til å gjennomføre en salgsprosess for selskapet. Etter at styret ble presset til å trekke seg, ble det likevel bevilget 500.000 kroner fra kommunedirektørens budsjettområde til oppgaver knyttet til selskapet.

Regnskapstallene viste senere at disse pengene i realiteten ikke fantes. Slike disponeringer skjedde i møter avholdt med varaordfører i spissen og som senere er blitt omtalt som ulovlige møter med ugyldige vedtak. Også dette er forhold noen må svare for.

Når det nå i ettertid problematiseres rolleblanding og habilitet, er det også verdt å minne om at dette var kjent for eier allerede da styret ble valgt. Det ble uttrykkelig reist bekymring knyttet til rolleblanding i generalforsamlingen i 2021 da styret ble valgt. Eier valgte likevel å etablere styret slik. Det er derfor vanskelig å forstå at forhold som var kjent og akseptert av eier den gangen nå fremstilles som overraskende.

Styret handlet faktisk da situasjonen ble alvorlig høsten 2024. Det ble innkalt til ekstraordinær generalforsamling nettopp fordi styret vurderte å stanse prosjektet dersom eier ikke kunne oppfylle sine forpliktelser. Det er ikke uttrykk for uansvarlighet. Det er uttrykk for ansvarlighet. Nersund og Sælevik forsøker også å avfeie møtet 27. november 2023 som et rent uformelt informasjonsmøte. Det er en forenkling som ikke tåler særlig mye lys.

Dette var ikke en generalforsamling, og det var heller ikke meningen. Generalforsamlingen hadde allerede gjort sine vedtak. Møtet var et avklaringsmøte med politisk ledelse hvor styret orienterte om prosjektet, finansieringsplanen og den videre prosessen. Det kom ingen signaler om at kommunen ikke kunne eller ville oppfylle sine forpliktelser. Tvert imot ble tidligere vedtak og finansieringsplan lagt til grunn videre.

Møtets karakter understrekes også av hvordan den politiske ledelsen selv håndterte møtet. Ordfører vurderte seg som inhabil og deltok derfor ikke aktivt i behandlingen av saken. Varaordfører ledet møtet og representerte politisk ledelse i dialogen med styret. Dette var altså ikke et tilfeldig eller uforpliktende informasjonsmøte, men et møte hvor politisk ledelse ble orientert om prosjektets status, finansiering og videre fremdrift før kontraktsinngåelsen. At noen i ettertid forsøker å omskrive betydningen av dette møtet skyldes nok først og fremst at møtet passer dårlig inn i den nye historiefortellingen.

Referatet fra møtet er også forsøkt fremstilt som suspekt fordi det ble skrevet senere. Det er en urimelig fremstilling. Referatet ble skrevet på det tidspunktet det faktisk ble utarbeidet. Hadde det blitt tilbakedatert ville kritikken vært berettiget. Innholdet var dessuten allerede gjengitt i styreprotokollen fra møtet som ble avholdt kort tid etter møtet med politisk ledelse, og således ikke vanskelig å skrive 2 år senere.

Møtet fant sted. Innholdet er kjent. Det er bekreftet av alle deltakerne, med unntak av varaordfører som opplyser å ha sine egne notater fra møtet.

Det som samtidig er påfallende i Nersunds innlegg er hvor kategorisk han forsøker å frikjenne både varaordfører og kommunedirektør for ethvert ansvar i saken, til tross for at revisjonsrapporten i liten grad vurderer deres handlinger i perioden etter at situasjonen tilspisset seg. Revisjonen vurderer i hovedsak styrets arbeid opp mot aksjeloven og kommunens eierstyring frem til styrets fratreden. Rapporten vurderer derimot i liten grad hvordan saken både før og senere ble håndtert av politisk og administrativ ledelse.

Det er derfor vanskelig å forstå hvordan Nersund kan konkludere så bastant om ansvarsspørsmål uten samtidig å stille spørsmål ved hvordan selskapet ble håndtert i perioden uten styre, hvordan leverandører og kontraktsforpliktelser ble fulgt opp, og hvordan selskapets omdømme ble svekket gjennom offentlige uttalelser om konkurs og økonomisk kollaps.

Det bør også spørres hvordan negative signaler utad påvirket selskapets verdi og mulighetene for en ryddig salgsprosess, og hvorfor vesentlige opplysninger om finansiering og tilskudd ikke ble gjort kjent tidligere. Likeledes bør det belyses hvordan kommunedirektøren kunne signere denne kontrakten med sin kunnskap om kommunens dårlige økonomi og den manglende emisjonen, samt hvordan lukkede møter og mangelfull informasjonsdeling påvirket saken.

Det blir derfor for enkelt når Nersund forsøker å fremstille hele saken som om ansvaret utelukkende ligger hos tidligere styre. Dersom ansvar virkelig skal vurderes må alle handlinger i hele saksforløpet vurderes samlet. Ikke bare de forhold som passer inn i en ønsket politisk fortelling.

Det mest oppsiktsvekkende i denne saken er kanskje ikke revisjonsrapporten, men hvor sterkt enkelte nå arbeider for å flytte fokus bort fra kommunens egen rolle.

For dersom man virkelig ønsker å diskutere ansvar, må man også tørre å diskutere eierstyringen, håndteringen av finansieringen, forsinket oppfølging av vedtak, tilbakeholdelse av informasjon, administrasjonens manglende svar etter forvaltningsloven, og hvordan selskapets omdømme ble svekket offentlig mens salgsprosesser pågikk.

Dersom det skal gjøres juridiske vurderinger eller tas rettslige skritt, må dette bygge på et helhetlig faktagrunnlag og ikke på en begrenset del av en revisjonsrapport alene.