Herold

Mens staten håver inn rekordinntekter, bygges inflasjonen opp gjennom svak krone, høy pengebruk og kostbare prestisjeprosjekter. Regninga sendes til vanlige folk gjennom dyrere mat, høyere renter og svekket kjøpekraft. Dette er ikke tilfeldig. Det er resultatet av politiske prioriteringer.

Vanlige familier merker det hver eneste dag:

• Boliglånet blir dyrere.
• Handlekurven blir dyrere.
• Strømmen blir dyrere.
• Byggematerialer, drivstoff og innsatsfaktorer skyter i været.

Samtidig blir staten rikere enn noen gang. Regjeringen til Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg fortsetter å bruke enorme summer på prestisjeprosjekter med høy risiko og usikker lønnsomhet, mens folk og næringsliv må betale prisen. I rekken stiller nå konkursen i batterisatsingen Morrow som et brutalt symbol på hvor galt denne politikken kan gå. Milliarder av skattekroner står i fare for å være brukt på et grønt industrieventyr uten tilstrekkelig markedsgrunnlag og økonomisk bærekraft. Dagen etter kom renteøkningen som rammer vanlige folk over hele landet. Det oppleves som om staten gambler med fellesskapets penger, mens familier og bedrifter må leve med konsekvensene.

Norge tjener enorme penger i dollar og euro på olje og gass, samtidig som krona svekkes og folk får høyere renter og dyrere mat. Mange opplever det som uforståelig at staten ikke bruker mer av sin økonomiske styrke til å kjøpe norske kroner og bidra til å styrke egen valuta. Norge er helt avhengig av import. Når krona svekkes blir hele samfunnet dyrere å drive.

Det rammer distriktene ekstra hardt:

• Transport.
• Landbruk.
• Industri.
• Småbedrifter.
• Lokale arbeidsplasser.

Dette er ikke ansvarlig økonomisk politikk. Det mest alvorlige er at regjeringen samtidig nedprioriterer løsninger som faktisk kunne gitt Norge økt beredskap, lokal energiproduksjon og reelle utslippskutt. I stedet for å bruke stadig flere milliarder på høyrisikobaserte havvind- og hydrogenprosjekter, burde staten omprioritere betydelige deler av disse midlene til biogass og lokal energiproduksjon. Det ville gitt langt større effekt for både klima, beredskap og norsk verdiskaping.

Biogass er ikke symbolpolitikk. Det er praktisk grønn politikk med bakkekontakt. Gjennom husdyrgjødsel, matavfall og biologiske restressurser kan vi:

• produsere lokal energi
• produsere klimanøytralt drivstoff
• redusere utslipp fra landbruket
• styrke norsk beredskap
• sikre arbeidsplasser og verdiskaping i distriktene
• produsere biogjødsel som reduserer avhengigheten av importert kunstgjødsel

Dette er særlig viktig i en tid der geopolitisk uro har vist hvor sårbart Europa er for høye energipriser, usikre forsyningslinjer og eksplosive prisøkninger på kunstgjødsel og andre innsatsfaktorer til matproduksjon. Norske bønder og norsk matberedskap kan ikke være fullstendig avhengig av internasjonale markeder og geopolitisk uro vi selv ikke kontrollerer. Ved å produsere biogjødsel lokalt gjennom biogassanlegg kan vi redusere sårbarheten, styrke selvforsyningen og sikre mer stabile kostnader for norsk landbruk i urolige tider.

Biogass gir også langt bedre ressursutnyttelse enn mange av regjeringens prestisjeprosjekter. I stedet for å bygge stadig dyrere systemer for eksport og import av energi, kan vi produsere energi og drivstoff lokalt der ressursene faktisk finnes. Det gir:

• mindre belastning på kraftnettet
• lavere transportbehov
• økt forsyningssikkerhet
• tryggere energitilgang i distriktene
• styrket grunnlag for landbruk og næringsliv

Dette er grønn politikk folk kan leve av, ikke bare leve med. Stortinget vedtok 1. mai 2025 at Norge skal øke biogassproduksjonen med 1 TWh årlig. Nå må regjeringen slutte med symbolpolitikk og følge opp med handling, finansiering og konkrete virkemidler. Det er på tide å flytte milliarder fra usikre prestisjeprosjekter til ansvarlige grønne løsninger som faktisk virker.

Norge trenger ikke flere grønne luftslott. Norge trenger ansvarlige løsninger som styrker krona, skaper arbeidsplasser, bygger beredskap og gjør oss mindre avhengige av import og internasjonale energimarkeder.