Herold

Jeg er dritt lei av «ekspertkoret» som dukker opp på TV med det samme markedsliberalistiske tankegodset: Offentlige utgifter er visst problemet. Staten bruker for mye. Finanspolitikken er for ekspansiv. Velferden må strammes inn. Det er hakk i plata.

Men disse «utgiftene» er jo det som betaler for velferdsstaten, tryggheten og den samfunnsmodellen Norge ellers elsker å skryte av.

Skole. Helsevesen. Trygd. Omsorg. Pensjoner. Sykelønn. Alt dette omtales i praksis som et problem når disse ekspertene slipper til. Som om fellesskapets trygghet bare er en budsjettbelastning og ikke selve grunnlaget for et anstendig samfunn.

Det er détsom provoserer.

For hvis man bare lærer folk å se på offentlige utgifter som noe negativt i seg selv, da lærer man dem samtidig å se på velferdsstaten som et hinder. Og da er vi allerede på vei bort fra den norske modellen og i retning av et kaldere, råere og mer markedsstyrt samfunn.

Vil disse ekspertene snakke finanspolitikk, burde de også løfte blikket og se mot USA mens de snakker. Se hva som skjer når markedet får dominere, når velferden bygges ned, og når trygghet blir et privat ansvar.

Er det ditvi vil? Et samfunn med større forskjeller, mer utrygghet og mindre solidaritet?

Og det mest avslørende av alt: De snakker hele tiden om hvordan kjøpekraft må trekkes ut av økonomien. Men de vil nesten alltid gjøre det på samme måte: høy rente, strammere budsjetter og mindre offentlig pengebruk. Altså tiltak som rammer vanlige folk hardest.

Det de hater å snakke om, er den andre veien: skatt på høye inntekter, store formuer og luksusforbruk.

Hvorfor?Fordi det ville gjort debatten ærlig.

Da måtte de innrømme at dette ikke bare handler om økonomi, men om hvem som skal bære byrdene. Skal det være småbarnsfamilier med boliglån, pensjonister, uføre og vanlige lønnsmottakere? Eller skal de som har mest, bidra mer?

Dette er ikke nøytral økonomisk teori. Det er ideologi. Det er reinspikka kapitalisme og klassepolitikk i faglig forkledning.

Jeg er leiav å høre velferdsstaten omtalt som et problem av folk som lever av å forklare oss hvor heldige vi er som har den.

Velferdsstaten ble ikke bygget fordi noen regnet seg fram til at den var billigst. Den ble bygget fordi et samfunn bestemte seg for at trygghet, verdighet og like muligheter skulle gjelde alle – ikke bare dem som hadde råd.

Det er den kampen vi må ta på nytt.