Herold

Direktør Silje Lesjø i Innovasjon Norge belyser i sitt gode innlegg den 9/5 en viktig og kjent problemstilling: Norges evne til å fø egen befolkning i en krisetid. Lav selvforsyningsgrad betyr sårbarhet i krisetider. Lesjø har helt rett i at landbruket har en sentral rolle i matberedskapen. For å styrke denne beredskapen ytterligere, bør Innlandets «blå åkre» – innsjøene og elvene – også komme i betraktning. Landbruket har nemlig en glemt «tvilling» i vår nasjonale mattradisjon; de store innlandsfiskeriene etter lagesild, sik, lake, ørret, krøkle, gjedde, harr og abbor.

Kva skal vi ete om krisa inntreff?

Innlandet har et artsmangfold av fisk med livssykluser som gjør at de tradisjonelt ble høstet gjennom alle årstider; fra vinterfiske etter lake, vår- og sommerfiske etter ørret, abbor og gjedde, og høstfiske etter lagesild og sik. Dette ga en unik stabilitet i mattilgangen. Jeg anslår et potensial på minst 1000 tonn fisk i årlig avkastning i innlandsvassdragene, gitt at de ivaretas over tid.

Rettighetene til innlandsfisket er i stor grad knyttet til landbrukets eiendommer. Historisk sett var enkelte innlandsfiskerier en like naturlig del av gårdsdriften som slåttonna. Inntil for bare noen få tiår siden utgjorde fiskeriene en vital del av kostholdet for folk i Innlandet. I tillegg til matauk ble fangstene brukt som gjødsel, husdyrfôr, salgsvare, altså fornybare matressurser med ringvirkninger i trange tider.

I en tid preget av urolige politiske forhold i Europa og usikre forsyningslinjer, er det på tide å gjenopplive denne regionale ressursen som et supplement til de klassiske landbruksvarene.

Fisk er en viktig del av et balansert kosthold. I en lengre krisetid vil tilgangen på fersk og lagret innlandsfisk kunne utgjøre et viktig kosttilskudd ut over landbruksprodukter. Mange av disse fiskebestandene er i dag fortsatt til stede i store mengder og er i praksis en uutnyttet fornybar ressurs av høy kvalitet. I krisetid, vel å merke. I trygge tider har jeg innsett at det ikke er håp om å re-vitalisere innlandsfisket.

I motsetning til landbruksprodukter og saltvannsfisk, er innlandsfisk i dag preget av et forvaltningsmessig og politisk vakuum. Det foregår derfor heller ikke noe aktiv forvaltning eller overvåking av mangfoldet av innlandsfisk. Dette til tross for at de inntil nylig var bærebjelker i innlandshusholdningen. Vakuumet utgjør i seg selv en risiko for å gå glipp av en matressurs hvis den store krisen inntreffer. Innlandsfisk bør derfor innlemmes i matberedskapen for Innlandet.

Skal vi kunne regne med denne ressursen i en krisesituasjon, må vi vite mer om økosystemene og hvor mye som kan høstes uten skade på fremtidig produksjon. Kritisk er også det pågående tapet av den immaterielle kulturarven, som angir fiskerienes «hvor, når og hvordan». Behandling og oppbevaring av fangsten uten tilgang på elektrisitet, er også en del av denne viktige kulturarven. Kunnskapen finnes i dag bare som fragmenter på museer, eller hos en aldrende generasjon fiskere.

Jeg foreslår derfor et initiativ for gjenopptakelse av innlandsfiskeriene som en del av Innlandets beredskapsplaner. Dette initiativet må forankres i en biologisk kartlegging av innlandsfiskens potensial som strategisk matressurs i krisetider.

Ved å koble tradisjonelle fiskerier opp mot en moderne og aktiv forvaltning av fiskebestander, kan vi sikre både bedre kunnskap om naturmangfoldet og evnen til å sette fullverdig mat på bordet hvis krisa inntreffer. Det er på tide å se innlandsfisk som regional matberedskap.