Herold

Kjernekraftutvalget har som kjent levert sin rapport og deres anbefaling er som bestilt av Fornybar Norge: sett kjernekraft på vent, og bygg mer vindkraft.

Utvalget er nemlig bekymret for at bare trusselen om at det kan bli bygd kjernekraft i Norge vil stoppe utbygging av mer vindkraft kombinert med effektoppgraderinger i eksisterende vannkraftverk. Altså rene skrekkscenarioet for Fornybar Norge.

Kjernekraft har nemlig den plagsomme bivirkningen at den stabiliserer strømprisen.

Det ødelegger for de kostbare effektoppgraderingene av vannkraftverk som er avhengig av ustabile priser for å forsvare investeringene. Og uten effektoppgraderinger får vi lite glede av mer vindkraft.

Mange vil mene at vi nettopp derfor må starte prosessen mot mulig kjernekraft nå.

Og det er ikke den eneste grunnen til å komme i gang snarest.

Kjernekraft på skip kommer til å bli et stort globalt marked om noen år.

Det jobbes aktivt med dette i flere land, og Norge er med gjennom prosjektet SFI SAINT ledet av NTNU i Ålesund.

Å bygge og vedlikeholde nukleære skip kan virkelig bli «den nye olja» for det norske maritime clusteret. Ikke minst for de største verftene.

En slik næring vil være avhengig av en oppegående nukleær forvaltning og et rasjonelt lovverk i Norge, helt uavhengig av om det blir bygd kjernekraft på land.

Kjernekraft på landgir også store muligheter for norsk industri, noe vi fikk et godt eksempel på da det ble kjent at Aker Solution skal produsere moduler til Rolls-Royce SMR i Norge.

Så langt har Rolls-Royce SMR startet innledende arbeider i Wales og i Tsjekkia på opp til 9 kjernekraftverk. Og dette er bare begynnelsen.

Kjernekraftutvalget er ikke fullt så framoverlent og skriver at det er «usikkert om det er mulig, eller ønskelig, for Norge å satse på å bli en viktig leverandørnasjon for kjernekraftteknologi. Det er usikkert om det kan etableres et hjemmemarked som gir et tilstrekkelig grunnlag for å realisere eksportambisjoner, slik myndighetene har lagt til grunn for havvind. Norge har ingen naturgitte fortrinn på området, og få bedrifter med erfaring fra kjernekraft.»

Denne uttalelsen illustrerer godt hvorfor vi bør ta utvalgets anbefalinger med en klype salt.

Kjernekraftutvalget bommer også grovt når de vurderer de samfunnsmessige kostnadene til vindkraft.

Først setter de verdien av tapt natur til null. «Fikenbladet» de gjemmer seg bak er at dette er ivaretatt i konsesjonsprosessen.

De menneskelige og samfunnsmessige kostnadene ved alt fra økosorg til opprivende konflikter blir heller ikke vektlagt.

Ei heller det etiske dilemmaet med å redusere kommende generasjoner mulighet til å oppleve urørt natur, eller faren for å utrydde arter blir tatt hensyn til.

Vurderingen av de samfunnsmessige kostnadene ved kjernekraft er derimot på den sikre siden for å si det forsiktig.

Den økende støtten til kjernekraft i Norge henger nøye sammen med motstanden mot vindkraft. Mange mener at vi har ofret nok natur for kraftproduksjon nå.

I den grad vi trenger mer kraft må det skje uten store naturinngrep selv om det skulle koste noe mer. Da er kjernekraft et godt alternativ.

En beslutning om å bygge kjernekraft i Norge trenger en solid demokratisk forankring. Og velger vi kjernekraft, kan vi spare natur og folk for mer vindkraft.

Da blir det helt feil å skyve beslutningen om kjernekraft ut i det blå og fortsette å bygge vindkraft uten demokratisk forankring.

Derfor må vi sette i gang prosessen nå. Så vil vi vite mye mer om hvordan «kjernekraft på Norsk» kan bli før neste stortingsvalg. Konsekvensene av vindkraftutbygging vet vi altfor mye om fra før.

Så får partiene flagge sine standpunkter, og folket får sagt sin mening gjennom valget.

Deretter er det opp til Stortinget å ta den endelige beslutningen.

Fram til da får vi klare oss med det vi har og konsentrere innsatsen om fornybar varme og enøk.